I spagat mellom praksis og juss?

HELSEPERSONELLKOMMISJONENS RAPPORT presenterte endret oppgavedeling som en av løsningene for å oppnå en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i fremtiden. Utdanning og praksis varierer både nasjonalt og mellom ulike yrkesgrupper i helsetjenesten. Utfordringen i fremtiden kan bli å navigere mellom en faglig forsvarlig oppgavedeling, og Helsepersonellovens beskrivelse av beslutningsansvar.

FORSVARLIGHET. I henhold til Helsepersonellovens §4 skal helsepersonell «utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Norsk Sykepleierforbund utdyper at faglig forsvarlighet «til daglig kalles god praksis», og «setter standard for all yrkesutøvelse i helsetjenesten». Den norske legeforening påpeker at forsvarlighet er «utgangspunktet for vurdering av hvilke oppgaver helsepersonellet kan og skal utføre, hvilke metoder som kan brukes, hvilke instrukser som følges, og hvordan tjenestene skal organiseres».

Videre i helsepersonelloven står det at «Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient». Betyr dette at det i enkelttilfeller er legen/tannlegen som skal vurdere ‘oppgaver, metoder og instrukser for organisering’ som skal gjelde, med utgangspunkt i involvert personells ‘kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig’? Betyr det igjen at legen/tannlegen må ha full oversikt, for eksempel over ulike utdanningenes innhold, medarbeideres erfaringsgrunnlag, og ulike pasientsituasjoner? Og hva hvis enkeltindividet selv vurderer egne kvalifikasjoner og situasjoner annerledes enn legen/tannlegen?

MEDHJELPERE. I lovens §5 står det at «Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis» og at «Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring». Ved flere sykehus i Norge innføres både oppgavegliding (at oppgaver overføres fra høyere kompetanse til lavere kompetanse) og oppgavedeling (at flere yrkesgrupper deler oppgaver). Nok en gang blir spørsmålet- hvem skal vurdere oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og opplæring?

Ikke minst er §6 om ressursbruk interessant: «Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift». Hvordan innvirker denne paragrafen på de øvrige? Og hva betyr egentlig «unødvendig tidstap»?

Vi må ikke gå i profesjonskamp-fella!

REGJERINGSANSVAR. Noe ansvar kan legges på departementsnivå, idet vi nå har forskriftsfestet nasjonale retningslinjer for de ulike helse- og sosialfaglige utdanningene. Her defineres kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse de ulike faggruppene skal inneha etter endt utdanning. Men har noen vurdert de ulike utdanningene opp mot hverandre? Eller opp mot utdanningene på fagskolenivå? Og hvordan stiller forskriftene seg i forhold til lovtekstene om ‘kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen forøvig’?

Profesjonskamp er et begrep som trekkes frem i de fleste sammenhenger oppgavegliding, -deling og fordeling diskuteres. Leder av helsepersonellkommisjonen, Gunnar Bovim, og dekan ved Universitetet i Sørøst-Norge, Pia Bing-Jonsson, skrev i et innlegg: «Vi tror stivbeinte strukturer og profesjonskamp er et hinder for å oppnå riktig kompetanse og kapasitet i helsesektoren. Vi må derfor endre både oppgavefordelingen mellom yrkesgruppene og innholdet i utdanningene for å sikre gode helsetjenester til hele befolkningen»

Alt helsepersonell har fokus på ivaretagelse av pasientsikkerhet og å yte tjenester av god kvalitet. Er det på sin plass å justere helsepersonelloven, slik at denne underbygger formålet om tjenesteutøvelse i tråd med den enkelte yrkesutøvers kvalifikasjoner (les: utdanning og praksiserfaring) og ansvar?

ingen interessekonflikter oppgitt

Økt ansvar for egen helse: Hvordan sikrer vi lik behandling i fremtiden?