I disse krisetider

Vi er inne i en krisetid i Norge. Det er vi ikke vant med, og mange innser ikke alvoret. Hvem skal gi oss råd om hvordan vi skal forholde oss, og hvordan står det egentlig til med beredskapen vår?

Vi kan stå overfor en samfunnskollaps. Her i Norge har vi stort sett sittet beskyttet langt unna og observert kriser andre land og regioner har vært igjennom. Nå er vi midt i krisen selv, og aner ikke hvordan vi skal forholde oss, eller hvilke konsekvenser det kan få. Mange begynner å ta innover seg hvor sårbare vi faktisk er. At vi lever i et globalt samfunn der vi alle er avhengige av hverandre – i en uendelig lang verdikjede. At alt fra elektronisk utstyr, medisiner og mat, til ulike tjenester som strømforsyning, søppelkjøring og kollektivtransport faktisk er produsert og utført av mennesker, og at disse faktisk må gå på jobb for å kunne levere disse produktene og tjenestene. Nå sitter tusenvis i karantene, mange er syke, og det får konsekvenser vi bare så vidt har begynt å se konturene av.

Mange er forvirret og lurer på hvor alvorlig de skal ta situasjonen. I vår bransje, legemiddelbransjen, er mange av de ansatte daglig rundt på legekontorer og sykehus. Bør de det? Risikerer de dermed å bidra til å spre smitte? Våre ansatte som er involvert i kliniske studier er i en særstilling da de av hensyn til studieprotokollene ikke kan unnlate å reise ut til studiestedene. Utsetter de seg selv og andre for fare ved å utføre jobben sin?

Det er vi bekymret for, og vi i LMI har derfor sendt brev til helsemyndighetene og etterlyst råd om hvordan våre medlemmers ansatte skal forholde seg. Foreløpig har vi ikke fått svar. Våre selskaper tar selv ansvar ved å avlyse møter som har over x antall deltakere, og ved å legge til rette for at ansatte kan jobbe hjemmefra. Det har jeg også gjort med mine 15 ansatte i LMI. I dag tidlig skulle vi hatt et møte om fremtidens kreftbehandling, med full sal. Men det er ikke forsvarlig å samle leger, pasienter og politikere i en sal i disse dager. Vi avlyste møtet. Utenlandsreiser har vi også avlyst.

Men dette handler ikke bare om hjemmekontor og lokale møter, det handler også om legemiddelproduksjon og legemiddelberedskap. Vår bransje er global, og medisinene norske pasienter bruker – og er avhengige av – kommer fra legemiddelselskaper og -fabrikker verden rundt. Inkludert Kina og India. Det er et paradoks at vi må ha en krise før alvoret synker inn. I mange år har vi i LMI jobbet for at vi må ha langt bedre legemiddelberedskap; større beredskapslagre – både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, mindre eksport (parallelleksport) av legemidler vi allerede har importert og trenger sårt selv, forsyningssikkerhet som anbudskriterium, og mer legemiddelproduksjon i Norge, for å nevne noe.

Alle forslag vi har jobbet for, og ytterligere flere gode, ble oppsummert i den grundige rapporten til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap fra 2018. Mye er tatt tak i fra myndighetenes side nå i det siste, både oppsummert i Helsedirektoratets rapport fra juni 2019 og i regjeringens lovforslag om å styrke beredskapen. Det er blitt innført restriksjoner på parallelleksport, listen over beredskapspliktige legemidler utvides, og det er åpnet for rasjonering ved behov. Men det er dessverre på overtid – og vel så det.

I Norge er det fortsatt mange som ikke anser offentlig-privat samarbeid som stuerent, og i alle fall ikke på helseområdet. Det kommer stadig forslag om statlig legemiddelproduksjon, og det er supert om staten vil bidra! Men vi lurer på om alle som foreslår dette har lyttet til det vi har bedt innstendig om i flere år: En offentlig-privat dugnad der alle gode krefter jobber sammen for å styrke den norske legemiddelproduksjonen?

Vi i LMI har 11 medlemsbedrifter som produserer legemidler i Norge. De har fabrikker på Lindesnes, på Elverum, i Halden, i Kragerø, i Overhalla, i Asker, på Kløfta, på Lillestrøm, i Sandefjord og i Oslo. Her jobber det rundt 2700 personer som har høy kompetanse og lang erfaring, og som alene eksporterer for ca. 15 milliarder kroner i året. En legemiddelfabrikk er ikke noe Statsbygg kan bygge på en måned.

Legemiddelproduksjonskompetanse er ikke noe man finner flust av på Finn Jobb. For å få til mer legemiddelproduksjon i Norge – som det er et skrikende behov for – må det offentlige og våre selskaper samarbeide. Vi må videreutvikle kapasiteten og kompetansen sammen. Inngå avtaler alle er tjent med, endre rammebetingelser, kjøpe inn råvarer og bygge lagre.

Vi har stått her med åpne armer i mange år, og nå håper vi at vi snart blir kommet i møte. Og at det ikke er for sent. Det hadde vært langt mer betryggende om antibiotika og annen livsviktig medisin ble produsert i grønne, kompetente og trygge norske omgivelser, enn i forurensende og sårbare enkeltfabrikker i India eller Kina. Særlig når worst case scenario plutselig er virkelighet: en pandemi herjer, og vi er helt bakpå!

Hva kan hver enkelt av oss gjøre? Hva er det langsiktige perspektivet? Det er ikke så godt å vite, med litt utydelige råd fra myndighetenes side. Jeg savner en «Vi jobber nå med konkrete planer for å sørge for at vi skal ha en trygg beredskapssituasjon». For mange av oss har tenkt at dette er overdrevet. For mange av oss har sittet på gjerdet.

Nå må alle ta ansvar og forsøke å bidra til å redusere smittepresset mest mulig. Vi trenger verken resignasjon, bagatellisering eller hysteri. Vi trenger en god, gammeldags dugnad. Med oppmøteplikt.