Hysjkultur – eller taushetsplikt?

DENNE VINTEREN har debatten om informasjon fra sykehusene til mediene ved ulykker og hendelser blusset opp igjen. Helseforetakene i nord har etablert en felles tilnærming til dette, slik vi i Helse Vest og flere andre sykehus i landet har det. Det er redaktører mot helseforetak, påstander om hysjkultur mot taushetsplikt.

Hvorfor er dette så vanskelig?

Ingen sykehus i landet deler detaljert pasientinformasjon med mediene. Men gjennom årene har sykehusene hatt noe ulik praksis når det gjelder å gi pressen informasjon om status for pasienter som har vært utsatt for ulykker og hendelser. Noen helseforetak har delt informasjon på nett, på Twitter eller på annen måte. Det har ofte vært delt uoppfordret – og uten samtykke fra pasient eller pårørende. Andre har svart når pressefolk har tatt kontakt. Helsepersonell har blitt bedt om å gi ut informasjon om tilstand, som har blitt formidlet videre.

ULIKE ROLLER. Diskusjonene om hvordan vi kan ivareta den taushetsplikten som hver sykehusmedarbeider har, den retten til personvern som pasientene har – og gi informasjon for å møte mediehusenes behov – har gått over flere år. Når en bil i ei grøft er avbildet i avisen eller i sosiale medier, med eller uten synlig bilskilt, er det en risiko for at de involverte personene blir identifisert. Har vi da rett til å gi informasjon om vedkommende, uansett hvor generell informasjonen er?

Mediene har en sentral og vesentlig rolle i samfunnet vårt. For pressen er, og har, denne informasjonen vært viktig. Hendelsen inntreffer i det offentlige rom. En bilulykke kan sette søkelys på årsaker som angår samfunnet i stort, som en dårlig sikret vei et sted med hyppige ulykker. Leserne lurer selvsagt på hvordan det går med de involverte: Jo nærmere oss eller større ulykken er, desto mer interessert er vi.

ENDRINGEN – OG KRITIKKEN. Med den praksisen som var tidligere, kom det flere reaksjoner fra helsepersonell og ledere på det de opplevde som å bli utfordret til å bryte taushetsplikten. Pasienter var urolige for at praksisen med å gi ut pasientinformasjon kunne bidra til uønsket identifisering. Vi undersøkte hvordan praksisen var i andre land, som i Storbritannia, Danmark og Sverige. Der var samtlige klare på at de ikke delte slik informasjon, og de hadde hatt det slik lenge. Denne problemstillingen var «a blast from the past», sa de på linjen fra Stockholm. Personvernombudene i Helse Vest var også klare i sin anbefaling.

Foretakene i Helse Vest fikk kraftig kritikk fra redaktørhold for å stramme inn på praksisen med å gi informasjon om pasienter ved ulykker og hendelser fra våren 2019. Det ble tatt en avgjørelse foretakene mellom om å legge seg på en lik praksis i regionen: Vi skal ivareta prinsippet om at alle pasienter har rett til vern mot deling av opplysninger om personlige og helsemessige forhold. Det er ikke noe unntak for personer som er utsatt for ulykker, voldshendelser eller andre forhold som blir omtalt i mediene.

Slik ble hensynet til den enkelte pasient sin rett til vern mot deling av helseopplysninger, når dette også skjer uten samtykke, veid tyngre enn allmenhetens interesse i å gjøre seg kjent med opplysningene.

ÅPENHET – OG ANSVAR. Selvsagt skal sykehusene fortsatt gi informasjon tilknyttet større ulykker med mange skadde, pandemier, naturkatastrofer og mer. Sykehusene bidrar med informasjon på generert nivå, for eksempel statistikk som kan brukes i det nevnte trafikkeksempelet. Det er naturlig at det gis informasjon, for eksempel, generelt om antallet og tilstanden for pasienter under en pandemi, hvor mange skadde det er i en ulykke og hvilke typer skader det generelt blir gitt behandling for, alt avhengig av hendelsen.

Politiet har fremdeles ansvaret for å informere på skadestedet. Det er fremdeles politiet som melder dødsfall, og helsepersonell har rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet ved ulike, definerte anledninger.

RESPEKTEN. Er det sykehusenes eller redaktørenes ansvar å vurdere om informasjonen som blir gitt, er egnet til å identifisere pasienter? Det er et gjennomgående tema. Det har også vært en diskusjon om i hvilken grad vi utfordrer taushetsplikten til helsepersonell ved å be dem oppgi pasientinformasjon.

Det er ikke sykehusenes rett å gi mediene informasjon om enkeltpasienter. Det er ikke redaktørene sitt ansvar å ivareta informasjon om pasienter i sykehusene for vurdering om den skal publiseres eller ikke. Informasjonen om pasienten tilhører pasienten. Ansvaret for å ivareta – og forvalte – denne informasjonen, ligger til helsepersonellet som behandler pasienten. Dette må vi respektere og overholde.

TILLITEN. Blir sykehusene mer lukkede av ikke å gi ut pasientinformasjon? Åpenhet må bevises i praksis, hver dag, enten det gjelder drift, prosesser eller beslutninger. Det er aldri et ferdig arbeid, vi kan alltid bli bedre. På samme tid må vi ivareta personvernet for enkeltpasienter, i tråd med de rettighetene pasientene har og pliktene helsepersonell har.

Underveis, innimellom alle debatter med beskyldninger om hysjkultur og anklager om mangel på forståelse for medienes rolle og allmennhetens interesse, dukket selvsagt spørsmålet opp: Er det verdt å stå i dette?

Svaret er stadig ikke så vanskelig, og det gir seg selv i store bokstaver: Ja, det er verdt det – fordi det handler om tillit. Pasienter og helsepersonell skal være trygge på at personvernet ivaretas, uavhengig av grunnen til at noen trenger hjelp.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven