Hvorfor ikke legeutdanning i Stavanger?
Hvor leger skal utdannes, må bygges på fakta om kapasitet og pasientgrunnlaget. Målet må være gode leger i fremtiden, og Norge må ta sitt nasjonale ansvar nå. I denne situasjonen bør Stavanger universitetssjukehus og universitetet i Stavanger stå sterkt.
Kronikk: Anna Midelfart, professor emerita i medisin ved NTNU
Kåre Reiten, spesialist i allmennmedisin, Stavanger
UNDER TITTELEN Et hullete, vått og møkkete plaster på legemangel-såret beskrev kommentator Ida Okkenhaug i Nettavisen regjeringens forslag i statsbudsjettet om å øke legeutdanningen med kun 30 plasser ved Universitetet i Tromsø. Samtidig ble det varslet kutt i stipendet til norske utenlandsstudenter – slik at det blir enda dyrere å studere medisin utenlands enn det allerede var.
I tillegg foreslo regjeringen å halvere antallet nye rekrutteringsstillinger (LIS1) for nyutdannede leger. Nå er statsbudsjettet kommet i havn og ikke en tøddel er gjort for å bedre situasjonen.
UTDANNINGSANSVARET. Situasjonen for unge mennesker som vil bli lege, er dermed fremdeles like ille som plasteret Nettavisens spaltist beskrev. Regjeringens budsjett illustrerer igjen hvor lite gjennomarbeidet og fragmentert strategien er for legeutdanningen i Norge. Per i dag er halvparten av nyutdannede norske leger utdannet i utlandet, de fleste i Sentral Europa.
Utenlandsstudier er berikende både for den enkelte lege og for norsk helsevesen. Men Norge, som en rik nasjon, har et ansvar for å utdanne flere leger selv, noe Verdens helseorganisasjon (WHO) også har poengtert tydelig. Derfor konkluderte det nasjonale Grimstad-utvalget i 2019 med at det var nødvendig med en rask opptrapping – tilsvarende 440 nye studieplasser i Norge innen høsten 2027 – for å utdanne 80 prosent av de legene landet trenger selv.
Løsningen er å se helheten. Vi må ha flere studieplasser i Norge, men de må tildeles og finansieres der man kan ta imot studentene
Hvorfor følges ikke dette opp?
UTDANNINGSKVALITETEN. Gode leger trenger en god utdanning. God legeutdanning kjennetegnes av at man møter mange pasienter, og har tett oppfølging underveis i mindre grupper samt nok kapasitet når det gjelder undervisere, forskere og bygg. Dette er viktig for oss som fremtidens pasienter.
Både medisinstudentene nasjonalt og lokalt, og ledelsen ved Det helsevitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Tromsø er tydelig på at det vil være vanskelig å få til god utdanning med et økt antall studieplasser. Helse Nord-regionen har færrest innbyggere, og dermed færrest pasienter å ta av sammenlignet med resten av landet.
Det vil være fire ganger så mange medisinstudenter per innbygger i Tromsø enn i Oslo. I tillegg kommer manglende ekstrafinansiering fra regjeringen, samt at både fastlegene og spesialisthelsetjeneste i nord er under svært tøft press, jamfør betydelige budsjettutfordringer ved UNN. Det blir for trangt for studentene på lesesalene, og for mange i den praktiske undervisningen rundt pasientene, både i sykehus og hos fastlege. Hvem vil være den pasienten som må få undersøkt prostata av ti studenter?
SE HELHETEN! Løsningen er å se helheten. Vi må ha flere studieplasser i Norge, men de må tildeles og finansieres der hvor man kan ta imot dem. Hvor leger skal utdannes, må bygges på fakta om kapasitet og pasientgrunnlaget, ikke tafatte forsøk på å markere seg distriktspolitisk. Målet må være gode leger i fremtiden, og Norge må ta sitt nasjonale ansvar nå.
I denne situasjonen burde Stavanger universitetssjukehus (SUS) og Universitetet i Stavanger (UiS) stå sterkt. Her har man et allerede godt universitetsmiljø som raskt kan hive seg rundt og utdanne leger selv, ikke bare bidra i andres utdanning. I likhet med da man startet medisinstudiet i Trondheim i 1975, bør det først åpnes for halvparten av studiet, den såkalte «kliniske» delen, slik at norske studenter som studerer utenlands nå, kan få mulighet til å ta den siste delen av legestudiet i Norge. Deretter gradvis oppbygging frem til et fullverdig studium på seks år.
Dette vil være både økonomisk bærekraftig og mulig å få til ganske raskt – samtidig som UiS får mulighet til å skape sin egen «profil».
VEKK MED EGENINTERESSENE! At det skal være en «gammeldags form for utdanning» raskt å kunne gi norske studenter fra utlandet en god avslutning på studiet, slik dekanene ved de fire medisinske fakulteter påstår i sin argumentasjon mot å åpne i Stavanger, er vi som gamle studenter fra Trondheim selvfølgelig sterkt uenige i.
Nå bør de andre medisinske fakultetene i Norge endelig legge egeninteresser og proteksjonisme bak seg, og heller se hva som tjener fremtidens helsevesen nasjonalt. Dette gjelder også utdanningsministeren og helseministeren.
HANDLING – NÅ! Forfatterne av denne kronikken er selvsagt klar over at spørsmålet om å etablere et medisinstudium i Stavanger, har vært oppe i Stortinget to ganger med negativt resultat. Imidlertid er det flere partier på Stortinget som nå stemte «nei», som innser det akutte i situasjonen, og derfor er åpne for å vurdere dette på nytt raskt i fremtiden.
Anledningen kan komme våren 2023, når Helsepersonellkommisjonen legger frem sin innstilling om behovet for helsepersonell i årene som kommer. Behovene er store og økende, og handling trengs nå.
Vi kan aldri klare å utdanne nok helsepersonell, blant andre leger, uten at alle «gode krefter» spiller på lag. Det er her Universitetet i Stavanger kommer inn som et meget godt alternativ det er vanskelig å komme utenom. Tiden er nå inne for å ta av seg skylappene, og litt kvikt legge et ordentlig plaster på legemangel-såret.
Oppgitte interessekonflikter: Kåre Reiten er lokalpolitiker for Høyre i Stavanger.