Hvordan snakke med sykemeldte om arbeid? Tre ord kan være nøkkelen

Det var sosialmedisineren Per Fugelli som uttalte at de kanskje tre viktigste tingene et menneske behøver å oppleve for å ha det bra, er: Selvrealisering. Tilhørighet. Verdighet (Fugelli, 2009). Fugelli snakket om livet. Jeg drister meg til å mene at det Fugelli sa gjaldt i livet, også gjelder i arbeidslivet:

For å trives i arbeidet vårt, behøver vi å oppleve selvrealisering, tilhørighet og verdighet. Det vil si: Vi behøver å oppleve tilstrekkelig med selvrealisering, tilhørighet og verdighet.

Trives vi i arbeidet vårt, er sannsynligheten stor for at vi blir værende i arbeidet – og for at vi er villige til å gjøre den nødvendige innsatsen for å komme oss tilbake til arbeidet, dersom vi er sykmeldte. Og sannsynligheten stor for at vi velger å stå i arbeidet på tross av påkjenninger, både på arbeid og i privatlivet.

Denne kronikken handler om hvordan disse tre store ordene kan brukes i samtaler om sykmeldtes opplevelse av arbeidet og arbeidssituasjonen. Aller først må vi da se på hva de tre ordene kan bety i arbeidssammenheng.

Selvrealisering

Med selvrealisering tenker man kanskje umiddelbart på å leve ut sitt fulle potensial, å få brukt hele sitt jeg, å nå det ypperste av hva ens evner og ønsker gjør en i stand til. Når vi snakker om selvrealisering i arbeidssammenheng, er det naturligvis ikke dette dreier seg om. De færreste av oss vil finne en jobb hvor full selvrealisering er mulig. Det er heller ikke det vi behøver for å trives. Men det dreier seg om å få kunne leve ut noe av ens potensial, få brukt noe av ens jeg, i noen grad å kunne utføre oppgaver som er i tråd med ens evner og ønsker.

Hva som gir opplevelse av tilstrekkelig selvrealisering, er selvsagt ulikt fra person til person. For noen kan det være å gjøre noe man er flink eller utdannet til (uten nødvendigvis å måtte brenne for det), for andre kan det være å jobbe med noe man føler sterkt for (selv om man ikke nødvendigvis er flinkere til det enn til mye annet), for enda noen igjen kan det være at arbeidet gir mulighet for å bruke sider ved seg selv man opplever verdifulle – sosiale evner, fysiske evner, kreative evner. Det man gjør, kan være lite eller stort. Poenget er at man i arbeidet opplever å få realisert noe av det verdifulle man opplever å ha i seg. Hva dette verdifulle er, og hva «noe» innebærer, er det bare den enkelte som kjenner og vet.

Men, vil man da fort kunne tenke, det finnes vel jobber hvor ingen slik realisering er mulig? Mange deltakere i ulike arbeidsfokuserte tiltak har kanskje en historie hvor de opplever at jobben og jobboppgavene ikke har gitt mye mulighet til selvrealisering. Vi kommer til det. Men først, neste ord:

Tilhørighet

I arbeidssammenheng vil tilhørighet for de fleste handle om å oppleve et fellesskap med kollegaer. Det kan imidlertid også være å kjenne tilhørighet til kunder eller andre man omgås med i arbeidshverdagen. Poenget er at man inngår i et fellesskap, av hvilken art det enn er, som man ønsker å være en del av, og hvor man opplever å være godtatt og ønsket. (Og en forutsetning da er jo at det i ens jobb i det hele tatt finnes et fellesskap å være en del av!)

Man kan også kjenne tilhørighet til selve arbeidet. Da handler det om å kunne stå inne for de verdiene som ligger til grunn for arbeidet, verdiene i de produktene man skaper eller tjenestene man yter. Det kan handle om å kunne stå inne for de verdiene arbeidsstedet vektlegger innad og uttrykker utad.

Igjen dukker dette ordet tilstrekkelig opp. Å føle absolutt fellesskap med alle ens kollegaer eller å kunne stå fullt ut inne for alt på ens arbeidsplass, er kanskje få forunt å oppleve. Det viktige er at arbeidsfellesskapet er godt nok og arbeidsstedets verdier er nok i tråd med ens egne til at man kjenner at «ja, dette ønsker jeg å være en del av». Igjen er det bare den enkelte som kjenner hva som er nok og godt nok.

Verdighet

Verdighet henger sammen med både selvrealisering og tilhørighet, i den forstand at en viss grad av så vel selvrealisering som tilhørighet nok er en forutsetning for å oppleve verdighet i arbeidet. Samtidig er verdighet noe eget. Verdighet i arbeidet handler om å oppleve at man blir tatt hensyn til, at man blir lyttet til, at ens meninger og vurderinger tillegges betydning, at ens kompetanse og erfaring tillegges vekt. Det handler om å få de oppgavene man synes man har gjort seg fortjent til. Det handler om å kunne stå rakrygget i møte med andre når man blir spurt om hva man jobber med, å kunne kjenne stolthet i arbeidet. Verdighet er også subjektivt – det én person behøver for å kjenne verdighet, kan være noe annet enn hva en annen behøver.

I en ideell verden – og en ideell jobbsituasjon – opplever man stor grad av så vel selvrealisering og tilhørighet som verdighet. Virkeligheten gir som sagt ikke alltid mulighet til det. Så la meg bare for siste gang gjenta: Det viktige er å oppleve dette tilstrekkelig. Gjør vi det, trives vi. For noen vil én av de tre opplevelsene veie tyngre enn de andre, og kanskje alene være nok – en sterk opplevelse av denne ene vil kunne oppveie fravær av de andre. Felles for de fleste av oss er nok likevel at noen grad av alle tre opplevelsene må være til stede for at vi skal trives i arbeidet.

Snakk med den sykmeldte om de store ordene i samtaler om arbeid

Så er vi tilbake til hvordan disse tre store ordene kan brukes i samtaler med sykmeldte om arbeid. Aller først må vi da spørre: Kan jeg som fastlege, Nav-ansatt, behandler eller jobbveileder få gjort noe med en sykmeldt persons opplevelse av selvrealisering, tilhørighet og verdighet i arbeidet sitt? Nei, i prinsippet kan du naturligvis ikke det. Personens opplevelse er personens egen, og ingen andre enn hun eller han kan definere den. Og bare i sjeldne tilfeller vil du ha anledning til å bidra til å endre selve forholdene på arbeidsplassen, hvis personen opplever at disse ikke gir tilstrekkelig mulighet for selvrealisering, tilhørighet og verdighet.

Det du imidlertid alltid kan gjøre, er å snakke med den sykmeldte om disse tre begrepene.

Ved å snakke med personen som er sykmeldt om opplevelsen av selvrealisering, tilhørighet og verdighet kan du hjelpe vedkommende til å vurdere sin egen arbeidsopplevelse – som i sin tur kan gi den sykmeldte større klarhet i egen situasjon og et fastere grunnlag for å ta beslutninger om veien videre.

Hvordan gå fram?

Hvordan kan du så nærme deg så store ord og begreper? Ikke minst overfor personer som kanskje aldri har satt ord på slike ting – eller til og med utviser motstand mot å gjøre det? Aller først: Du trenger på ingen måte å gjøre det skjematisk. Du trenger ikke en gang å nevne selve ordene, om de føles for store. Det du skal gjøre, er simpelthen å sørge for å komme inn på de tre «opplevelsesområdene» i samtalene dine med den sykmeldte.

Du kan gjøre det gjennom direkte spørsmål. Du kan gjøre det gjennom å «bake inn» spørsmålene i samtaler om arbeidet og arbeidssituasjonen. Du kan nærme deg den sykmeldtes opplevelse utfordrende. Du kan nærme deg «mykt».

Uansett skal du få den sykmeldte personen til å reflektere over spørsmål som disse:

• I hvilken grad føler han eller hun å få brukt noe viktig i seg i arbeidet sitt? I hvilken grad er arbeidsoppgavene i tråd med sykmeldtes evner og ønsker? Hvordan kan en opplevelse av å få brukt evner eventuelt styrkes? Hvis personen ikke opplever å få brukt viktige sider ved seg eller at oppgavene er i tråd med evner og ønsker, finnes det likevel muligheter i arbeidet for at vedkommende kunne oppleve dette? Hvilke muligheter? Hva skal til for å komme dit?
• I hvilken grad kjenner hun eller han et fellesskap med kollegaene sine? Har deltakeren i det hele tatt et arbeidsfellesskap? I hvilken grad opplever han eller hun å kunne stå inne for arbeidsstedets verdier? Hva kan personen selv gjøre for å styrke arbeidsfellesskapet, eller, hvis det ikke finnes: skape det? Hvilke muligheter har personen til å påvirke verdiene på arbeidsstedet?
• Og: I hvilken grad opplever han eller hun å bli tatt hensyn til og lyttet til? I hvilken grad opplever den sykmeldte å få de oppgavene han eller hun fortjener? I hvilken grad kjenner den sykmeldte stolthet i arbeidet? I hvilken grad kjenner hun eller han seg bekvem med å fortelle andre om jobben sin?

Formuleringene over er naturligvis bare sjablonger. Hvordan spørsmålene formuleres og stilles er avhengig av den sykmeldte personen, av samtalesituasjonen, av den aktuelle jobbsituasjonen – og ikke minst av deg. Du skal også kjenne deg bekvem i samtalen. Spørsmål har størst effekt når den som stiller dem, selv tror på dem. Det gir troverdighet. Hvilke formuleringer som i den aktuelle samtalen er riktig, om du skal være direkte eller nærme deg «mykt», må du selv vurdere. Uansett er målet at refleksjon settes i gang hos personen som er sykmeldt. Du vil helt sikkert erfare at riktig framgangsmåte vil skifte fra person til person og fra samtale til samtale.

Ingen mulighet?

Jo, jeg nevnte over at mange sykmeldte kan ha en jobbhistorie hvor de opplever at realisering av evner, ønsker og viktige sider i dem i liten grad har vært mulig. Kanskje de nå har en jobb hvor de opplever at dette ikke er mulig. Da kan det være nyttig å grave litt, eller til og med utfordre: Kan det likevel finnes noe i arbeidsoppgavene som kunne innebære at de kunne få brukt sider ved seg som oppleves viktige? Eller givende? Eller stimulerende? Kunne de endre på noe slik at slik opplevelse blir mulig? Kan det til og med være at det alene å tjene til livets opphold, altså det alene å få lønn for et stykke arbeid, er «selvrealisering» nok? I hvert fall inntil videre? Jeg skal ikke påstå at det alltid finnes mulighet for selvrealisering i alle jobber – men kanskje finnes det flere muligheter enn man umiddelbart ser. Noen ganger trenger man hjelp til å se.

Hjelp til refleksjon gir dypere forståelse

Det er en rekke faktorer som spiller en rolle i et menneskes arbeidssituasjon og livssituasjon. Belastninger på jobb, belastninger privat, den fysiske helsen og psykiske og psykologiske forhold innvirker alle på en persons arbeidsfunksjon og arbeidstrivsel. I mange tilfeller vil én eller flere av disse faktorene være det viktigste å jobbe med i samtalene.

Men uansett hvilke andre faktorer som spiller inn, vil nok Per Fugellis tre ord alltid gjelde: For å trives i arbeidet – og i livet – trenger vi å oppleve selvrealisering, tilhørighet og verdighet.

Hvis du hjelper den som er sykmeldt til å reflektere over i hvilken grad han eller hun opplever eller savner dette i arbeidet sitt, kan du bidra til at den sykmeldte får en dypere forståelse av seg selv og av sine behov.

Det er en god start på resten av livet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikken baserer seg på erfaring fra kronikkforfatterens egne veiledningssamtaler med deltakere på arbeidsrettet rehabilitering ved Rehabiliteringssenteret AiR.

Referanse:

Fugelli, P. (2009, mai). Foredrag på Vestfold fylkeskommunes arrangement «Kulturdøgn», Farris Bad, Larvik.