Hvordan møter vi hverandre?

De aller fleste drives av en kanskje over gjennomsnittet stor samvittighet

FOR NOEN DAGER siden ble det kjent at en ung kvinnelig sykehuslege avsluttet livet sitt. Igjen sitter en familiefar med deres barn. Han valgte å skrive en åpen post om dette på Facebook.

Posten spredde seg som ild i tørt gress. Det var tydelig at han hadde truffet en nerve, spesielt hos helsepersonell.

FORVENTNINGER. Helsepersonells mest sentrale rolle er å ta vare på og hjelpe mennesker med ulike helsetilstander og sykdommer. Vi er der for å yte omsorg ovenfor andre.

De aller fleste drives av en kanskje over gjennomsnittet stor samvittighet. Men det er ikke kun samvittigheten som driver oss. Det er også forventninger fra arbeidsgivere, politikere og befolkningen generelt.

Forventningene gjenspeiles på makronivå i form av politiske vedtak om fordeling av midler og lovnader, men også på mikronivå i form av den hverdagslige dynamikken og retorikken blant kolleger og i møte med pasienter og deres pårørende.

ARBEIDSPRESS. Bakteppet for et valg om ikke å ville leve lenger, er komplekst, dypt personlig og sammensatt. Jeg kjente ikke den unge legen som valgte denne utgangen, men én av de faktorene som, av pårørende, tydelig ble presisert som bidragsytende til dette utfallet, var de svært så krevende arbeidsforholdene hun sto i som helsepersonell.

I årets juni-utgave av Tidsskrift for Norsk psykologforening skriver psykolog Kaja Betin om egen erfaring med utbrenthet som psykolog. Hun beskriver det som høyest ironisk og tragisk at vi som psykologer skal hjelpe våre pasienter med stressmestring og håndtering av emosjonell smerte, selv er overveldet av det samme. Også her trekkes arbeidsforhold frem som en sentral bidragsytende faktor.

I årets april-utgave av Tidsskrift for Norsk psykologforening skriver psykolog Raymond Stangenes modig om både eget og andre nyutdannede psykologers møte med den berømmelige veggen etter få års arbeid i spesialisthelsetjenesten.

SKAM OG FRYKT. Disse fortellingene omhandler alle samvittighetsfulle personer som presses inn i til dels umenneskelige arbeidsforhold farget av et blikk som tilsier «selvfølgelig må du tåle dette». Og hvis du ikke tåler det, er det vel noe galt med deg?

Her kan man fort falle i en sosialt skapt fallgruve: Man legger til grunn at slike arbeidsforhold er noe man skal tåle. Med dette premisset til grunn for når vi skal prøve å forstå total forstrukkenhet og utbrenthet, står vi igjen med å ransake individet for mangler og feil. Når vi føler at noe er mangelfullt ved oss som personer, kan vi føle på skam. Det vi skammer oss over, snakker vi ikke om. Frykten for å bli utstøtt og sett på med et moraliserende blikk som den som er avvikende, er for stor. Frykten for å miste tilhørighet er noe grunnleggende ved oss mennesker. Resultatet er en lammende stillhet rundt et katastrofalt problem.

FORSTÅELSESRAMMEN. Dette er heldigvis noe vi kan gjøre noe med. Vi kan endre vår forståelsesramme som brukes når det butter imot og arbeidsforholdene oppleves som uutholdelige. For hva hvis vi legger til grunn at dette er noe vi verken må, eller bør, tåle? Hva hvis vi kan forstå symptombildet som kommer med utbrenthet som en normal reaksjon på sykelige forhold. Vi flytter problemfokuset bort fra individet og over til individets kontekst – altså dets arbeidsforhold.

Vi får ikke endret rammene på makronivå raskt nok. Så vi må begynne fra bunnen. Vi må anerkjenne at mange helsearbeidere opplever at det er noe galt med arbeidsforholdene. Vi må få en endring på hvordan vi møter hverandre når arbeidsmengden er overveldende stor måned etter måned, og kanskje år etter år.

ANSVARET – OG HELSEN. Vi må bli mer lojale overfor oss selv, og mindre lojale ovenfor politisk styrte strukturer som faktisk kan bidra til økt sykelighet blant arbeidstakerne. Hvis du blir utbrent, er det du som mister så mye mer enn den du er på jobb. Arbeidsgiveren kan finne ny arbeidskraft. For arbeidsgiver er du erstattelig. Men du er aldri erstattelig for deg selv eller din familie.

Du må aldri tåle den dårlige samvittigheten du burde ha ovenfor deg selv når du for n’te gang prøver å tilpasse deg til de implisitte forventningene om å mestre det uutholdelige. For å være hverandres støttespillere og ressurser, må vi minne hverandre om at vi er mer enn helsepersonell. Vi er helt vanlige mennesker med helt vanlige behov, og helt vanlige grense. Og det er ikke det vanlige menneskets fulle ansvar å sørge for et overbelastet helsevesens levedyktighet. Sørg for ikke å ta for mye av det ansvaret, der helsen din er prislappen.

Ingen oppgitte interessekonflikter