Hvem definerer legefaget?

Ingvild Vatten Alsnes, fastlege, spesialist i allmennmedisin og styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin

Ståle Onsgård Sagabråten, fastlege, spesialist i allmennmedisin, styremedlem i Norsk forening for allmennmedisin og leder av fagstyret i Legeforeningen

Marte Kvittum Tangen, spesialist i allmennmedisin, medlem av fagstyret i Legeforeningen og leder av Norsk forening for allmennmedisin

VI ER fastleger og spesialister i allmennmedisin. I vår kliniske praksis forholder vi oss til mange retningslinjer. På Helsedirektoratets nettsider er det 78 nasjonale faglige retningslinjer, 41 nasjonale pasientforløp og 33 nasjonale faglige råd. I tillegg finnes det rundskriv, veiledere til lov og forskrift, nasjonale veiledere og mange faglige anbefalinger. Dessverre er flere av retningslinjene utdaterte, selv innen helt sentrale terapiområder for store folkehelsesykdommer. Det er liten tvil om at det kan oppleves krevende å holde seg oppdatert på hva som til enhver tid regnes for faglig god praksis.

UNDERSØKELSESKOMMISJONEN (UKOM) kom nylig med en rapport om kjønnsinkongruens. Det rettes til dels hard kritikk mot den nasjonale faglige retningslinjen om kjønnsinkongruens som helsepersonell må forholde seg til. I denne retningslinjen legges forsvarlighetsprinsippet i stor grad til grunn, og det overlates til helsepersonellet å avgjøre hva som skal gjøres og på hvilket nivå. Det som dessuten kompliserer den kliniske hverdagen er at det refereres til nivåer i helsetjenesten som i stor grad ikke har eksistert og fortsatt ikke er utbredte (regionale behandlingssentre). Retningslinjen har sannsynligvis medført et samarbeidsklima som har vært, og er mer krevende enn strengt nødvendig, der pasienter opplever å ha rettigheter som helsepersonell ikke opplever at de kan innfri. Dette er et eksempel på at selv med forholdsvis nye retningslinjer kan det være vanskelig å vite hva som er beste praksis.

I EN  travel hverdag er det praktisk å bruke oppslagsverk, og i norsk allmennpraksis brukes stort sett Norsk Elektronisk Legehåndbok (NEL). For helsepersonell er denne betalingstjenesten svært nyttig i hverdagen. NEL gir rask og oversiktlig informasjon om den kunnskapen vi har om symptomer og sykdommer som er vanlig i allmennmedisin. Informasjon er lett tilgjengelig og samlet på ett sted, noe som klart foretrekkes fremfor å slå opp i de nasjonalfaglige retningslinjene eller på ulike nettsider med anbefalinger.

MED UTGANGSPUNKT i NELs pasientinformasjon har selskapet Norsk Helseinformatikk AS laget en publikumsportal (NHI.no) som driftes med annonseinntekter, inkludert fra legemiddelindustrien. 

Det finnes flere eksempler på at Helsetilsynet legger innholdet i NEL til grunn i tilsynssaker. Til tross for høy kvalitet i NELs produkt undrer vi oss over at et kommersielt produkt kan være normerende for medisinsk klinisk aktivitet. Alle er enige om at vi må øke befolkningens helsekompetanse, og det burde være et statlig ansvar å sikre koordinert informasjon. Vi har stadig mer pasientinformasjon tilgjengelig i HelseNorge, og dersom disse var koblet til informasjonen i NEL kunne vi gitt enhetlig og myndighetssikret informasjon. I Danmark har Sundhetsstyrelsen bygd opp sin egen versjon av NEL som er fritt tilgjengelig for helsepersonell. Våre myndigheter har i stedet for valgt å kjøpe tilgang til BMJ Best Practice gjennom Helsebiblioteket. Ettersom behandlingstradisjoner ofte er avvikende mellom Storbritannia og Norge, brukes dette oppslagsverket i liten grad, verken av allmennleger eller tilsynsmyndigheter.

DET ER utfordrende at helsemyndighetene ikke prioriterer å lage nye eller oppdatere faglige retningslinjer. Fagmedisinske foreninger og miljøer kan lage veiledere, men dette bør være på oppdrag fra myndighetene eller myndigheten bør kunne gi et godkjent-stempel slik at de kan bli normerende for aktiviteten i norsk helsevesen. Alt skal ikke inn i veiledere og retningslinjer, og mye vet vi for lite om til å kunne lage entydige anbefalinger. Det aktualiserer det store behovet for norsk, allmennmedisinsk forskning. Særlig trenger vi kunnskap som kan danne grunnlag for hvordan pasienter med mange sykdommer skal følges opp, og ikke fiktive gjennomsnittspasienter.

HELSEPERSONELL ER redde for å gjøre feil. I denne frykten ligger også det å bli klandret for å gjøre feil som medfører tilsynssak. For allmennleger som i mindre grad enn sykehusleger jobber i team, og selv står ansvarlig for det systemet de jobber i, oppleves risikoen stor. Da er det spesielt i denne delen av helsetjenesten viktig med faglige veiledere og retningslinjer som forankrer medisinsk aktivitet. Dette ansvaret ligger hos myndighetene og bør ivaretas av det offentlige. Norsk forening for allmennmedisin og de andre fagmedisinske foreningene står klare til å bidra.

Ingen oppgitte interessekonflikter.

Disclaimer:

NEL, NHI og Dagens Medisin eies av Bonnier Healthcare Norway. Selskapene har felles administrasjon.