Hospice - et sted for døende og engler
Når arbeidsdagen blir for tøff og Sonja Berntsen trenger en pust i bakken, går hun gjerne inn i på det stille rommet for å hente krefter.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
Vi blir aldri proffe. Døden blir aldri rutine. Noen ganger, spesielt når de som dør er unge og gjerne har små barn, går det spesielt inn på oss.
De ansatte på Hospice Stabekk forklarer hvordan det er å arbeide med døden. Det er nemlig ikke slik mange tror; at alt blir rutine og at helsearbeidere som jobber tett mot døende, stenger det triste ute.
- Det er så godt å gå inn her og bare være stille. Av og til tenner vi lys, men det hender jeg bare sitter 10-15 minutter her i mørket og henter meg inn, sier Sonja Berntsen. Hun har tent stearinlysene i «det stille rommet» på hospicet. Hit kan pasientene og deres pårørende gå, og hit går de ansatte. Det kan være vanskelige ting de opplever på jobben - eller andre ting som skjer i livet rundt dem.
Englene
- Men vi har et fantastisk arbeidsmiljø der vi backer og støter opp om hverandre når det blir tøft, sier hjelpepleieren. Hun støttes av andre i teamet på Hospice Stabekk - institusjonen som nedleggingsivrige politikere ikke alltid har sett nytten av, og som de ansatte og pårørende derfor har måttet kjempe med nebb og klør for siden det ble opprettet i 2003. I dag er situasjonen en ganske annen - og Bærum kommune har tatt fullt ansvar for virksomheten. - Våre beste støttespillere er kollegene og sjefen, Sonja Wiencke Welde, sier de ansatte som er på jobb når Dagens Medisin besøker hospicet - eller dets engler - slik lege Harriet Haukeland beskriver dem. Englene er fem spesialsykepleiere, 11 sykepleiere og tre hjelpepleiere, en fysioterapeut med spesialkompetanse på lymfedrenasje og en prest. Den eneste som ikke har spesialkompetanse på å håndtere personer i en vanskelig livssituasjon, er nok vaskehjelpen. Til gjengjeld beskrives han som en humørspreder av dimensjoner som starter dagen med å forberede frokost til pasientene. Modig adferd
Hospicet Stabekk har 11 plasser for lindrende behandling. - De som jobber her, er så utrolig modige. De går inn i de vanskeligste pasientsituasjonene. Noen pasienter og situasjoner er krevende, men uansett hvor vanskelig og komplisert det er - vi skal håndtere dem alle, sier Haukeland. Hun er praktiserende allmennlege, men har jobbet med kreftsyke i Asker og Bærum i 20 år. Hun var med på å planlegge Hospice Stabekk, men da legen som fikk jobben på institusjonen trakk seg, stilte Haukeland seg til rådighet i en delstilling. - For meg som jobber alene som allmennpraktiker, er det spennende å jobbe tett med så dyktige sykepleiere. Kombinasjonen allmennpraksis og lege på hospice, synes hun er flott. - Som allmennpraktiker kan jeg noe om hele mennesket og kan samtale og lytte. Her på hospicet er vi flere som jobber rundt pasienten og deres pårørende. For oss er det viktig å ta godt vare på både pasienten og de pårørende - uansett om det dreier seg ektefelle, barn eller hund. Vi har til og med hatt en papegøye her som pårørende, sier hun. Bestilte helikopter
- Vi forsøker å strekke oss langt for å oppfylle pasientenes ønsker, sier Haukeland. En pasient fikk besøk av sin beste venninne fra Jugoslavia. Hospice Stabekk betalte billetten. I pinsen i fjor overrasket de en svært syk kvinne ved å leie et helikopter som tok henne med på hytta for siste gang. - Det var så viktig for henne å få sett hytta si en gang til før hun døde. Pengene de bruker til slikt, kommer stort sett fra donasjoner og gaver som er øremerket pasienttrivsel. For resten av livet
Hospice er et relativt nytt konsept. Det første kjente, St. Christopher`s Hospice, ble grunnlagt i Storbritannia i 1967. Helt fra starten har hospice-bevegelsen vært opptatt av pasienten som en person - et menneske med livshistorie, familie, venner, nåtid og fremtid - uansett hvor kort eller lang fremtiden er. - Vi jobber ikke med døden, men med resten av livet. Vi gir dager til livet, sier de som arbeider ved Hospice Stabekk. - Det er så fint sagt. Det blir ikke så vanskelig å håndtere døden når vi har fått til «resten av livet», sier Haukeland.
- Når Tone har det bra, har jeg det bra De pårørende inngår i Hospice Stabekks behandlingsfilosofi. De kan komme og gå slik de ønsker - og har også tilgang til institusjonens fagpersoner. På rom 2 på Hospice Stabekk ønsker Tone Killi Jensen (59) og Gudmund Jensen (75) oss velkommen inn. Rommet er stort til å være på en institusjon. Langs den ene veggen står Tones seng fint oppredd. På motsatt side står en sofagruppe - og mellom den og sengen har Tone godstolen sin. Det er ofte der hun tilbringer dagen - og i sengen. - Tone er brystkreftoperert, men har fått spredning til hjernen, forteller Gudmund. Det er stort sett han som snakker. Han er vant til det etter et helt liv som bedriftsleder. Han planla reiseaktivitet til feriehus i utlandet sammen med sin Tone. Så ble hun syk, og i stedet for sol og palmesus sitter han på Hospice Stabekk og surfer trådløst på internett. - Du skjønner, Tones taleevne er svekket. Hun glemmer mye og har problemer med å finne ordene, sier Gudmund - og får et bekreftende nikk fra kona. Derfor må Gudmund ofte svare for henne. Han forteller at Tone bare har positive ting å si om Hospice Stabekk. At hun synes det er befriende stille og rolig her. At det på sykehuset, der hun først var innlagt, var mye styr døgnet rundt. Og at hun liker roen på Hospice Stabekk. Gudmund bor sammen med Tone på hospicet. Han viser oss inn på rommet sitt, som er tilknyttet rom 2. Her kan han trekke seg tilbake og løse kryssord når Tone ønsker å slappe av. Og her sover han om kvelden før han i halv sekstiden på morgenen forlater henne for å gå på jobb. I 10-tiden kommer han tilbake. Liberal alkoholpolitikk
Alkoholpolitikken er ikke spesielt streng på Hospice Stabekk. Er det ønskelig med et glass vin til maten eller en konjakk til kaffen, står varene klare. - Her blir vi pårørende tatt vare på. Vi inviteres til en prat og til kaffe i dagligstuen. Ja, til og med presten har vært og pratet med meg, sier Gudmund. Han setter pris på omtanken - og at han får tilbringe dagene på hospicet. Men han er mest fornøyd med at kona blir så godt tatt vare på. - Når Tone har det bra, har jeg det bra. Tone Killi Jensen døde 2. mai - etter at denne artikkelen var skrevet. Opphav:
- Men vi har et fantastisk arbeidsmiljø der vi backer og støter opp om hverandre når det blir tøft, sier hjelpepleieren. Hun støttes av andre i teamet på Hospice Stabekk - institusjonen som nedleggingsivrige politikere ikke alltid har sett nytten av, og som de ansatte og pårørende derfor har måttet kjempe med nebb og klør for siden det ble opprettet i 2003. I dag er situasjonen en ganske annen - og Bærum kommune har tatt fullt ansvar for virksomheten. - Våre beste støttespillere er kollegene og sjefen, Sonja Wiencke Welde, sier de ansatte som er på jobb når Dagens Medisin besøker hospicet - eller dets engler - slik lege Harriet Haukeland beskriver dem. Englene er fem spesialsykepleiere, 11 sykepleiere og tre hjelpepleiere, en fysioterapeut med spesialkompetanse på lymfedrenasje og en prest. Den eneste som ikke har spesialkompetanse på å håndtere personer i en vanskelig livssituasjon, er nok vaskehjelpen. Til gjengjeld beskrives han som en humørspreder av dimensjoner som starter dagen med å forberede frokost til pasientene. Modig adferd
Hospicet Stabekk har 11 plasser for lindrende behandling. - De som jobber her, er så utrolig modige. De går inn i de vanskeligste pasientsituasjonene. Noen pasienter og situasjoner er krevende, men uansett hvor vanskelig og komplisert det er - vi skal håndtere dem alle, sier Haukeland. Hun er praktiserende allmennlege, men har jobbet med kreftsyke i Asker og Bærum i 20 år. Hun var med på å planlegge Hospice Stabekk, men da legen som fikk jobben på institusjonen trakk seg, stilte Haukeland seg til rådighet i en delstilling. - For meg som jobber alene som allmennpraktiker, er det spennende å jobbe tett med så dyktige sykepleiere. Kombinasjonen allmennpraksis og lege på hospice, synes hun er flott. - Som allmennpraktiker kan jeg noe om hele mennesket og kan samtale og lytte. Her på hospicet er vi flere som jobber rundt pasienten og deres pårørende. For oss er det viktig å ta godt vare på både pasienten og de pårørende - uansett om det dreier seg ektefelle, barn eller hund. Vi har til og med hatt en papegøye her som pårørende, sier hun. Bestilte helikopter
- Vi forsøker å strekke oss langt for å oppfylle pasientenes ønsker, sier Haukeland. En pasient fikk besøk av sin beste venninne fra Jugoslavia. Hospice Stabekk betalte billetten. I pinsen i fjor overrasket de en svært syk kvinne ved å leie et helikopter som tok henne med på hytta for siste gang. - Det var så viktig for henne å få sett hytta si en gang til før hun døde. Pengene de bruker til slikt, kommer stort sett fra donasjoner og gaver som er øremerket pasienttrivsel. For resten av livet
Hospice er et relativt nytt konsept. Det første kjente, St. Christopher`s Hospice, ble grunnlagt i Storbritannia i 1967. Helt fra starten har hospice-bevegelsen vært opptatt av pasienten som en person - et menneske med livshistorie, familie, venner, nåtid og fremtid - uansett hvor kort eller lang fremtiden er. - Vi jobber ikke med døden, men med resten av livet. Vi gir dager til livet, sier de som arbeider ved Hospice Stabekk. - Det er så fint sagt. Det blir ikke så vanskelig å håndtere døden når vi har fått til «resten av livet», sier Haukeland.
- Når Tone har det bra, har jeg det bra De pårørende inngår i Hospice Stabekks behandlingsfilosofi. De kan komme og gå slik de ønsker - og har også tilgang til institusjonens fagpersoner. På rom 2 på Hospice Stabekk ønsker Tone Killi Jensen (59) og Gudmund Jensen (75) oss velkommen inn. Rommet er stort til å være på en institusjon. Langs den ene veggen står Tones seng fint oppredd. På motsatt side står en sofagruppe - og mellom den og sengen har Tone godstolen sin. Det er ofte der hun tilbringer dagen - og i sengen. - Tone er brystkreftoperert, men har fått spredning til hjernen, forteller Gudmund. Det er stort sett han som snakker. Han er vant til det etter et helt liv som bedriftsleder. Han planla reiseaktivitet til feriehus i utlandet sammen med sin Tone. Så ble hun syk, og i stedet for sol og palmesus sitter han på Hospice Stabekk og surfer trådløst på internett. - Du skjønner, Tones taleevne er svekket. Hun glemmer mye og har problemer med å finne ordene, sier Gudmund - og får et bekreftende nikk fra kona. Derfor må Gudmund ofte svare for henne. Han forteller at Tone bare har positive ting å si om Hospice Stabekk. At hun synes det er befriende stille og rolig her. At det på sykehuset, der hun først var innlagt, var mye styr døgnet rundt. Og at hun liker roen på Hospice Stabekk. Gudmund bor sammen med Tone på hospicet. Han viser oss inn på rommet sitt, som er tilknyttet rom 2. Her kan han trekke seg tilbake og løse kryssord når Tone ønsker å slappe av. Og her sover han om kvelden før han i halv sekstiden på morgenen forlater henne for å gå på jobb. I 10-tiden kommer han tilbake. Liberal alkoholpolitikk
Alkoholpolitikken er ikke spesielt streng på Hospice Stabekk. Er det ønskelig med et glass vin til maten eller en konjakk til kaffen, står varene klare. - Her blir vi pårørende tatt vare på. Vi inviteres til en prat og til kaffe i dagligstuen. Ja, til og med presten har vært og pratet med meg, sier Gudmund. Han setter pris på omtanken - og at han får tilbringe dagene på hospicet. Men han er mest fornøyd med at kona blir så godt tatt vare på. - Når Tone har det bra, har jeg det bra. Tone Killi Jensen døde 2. mai - etter at denne artikkelen var skrevet. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
Dagens Medisin 09/06
Kristin Henriksen
