MS-pasienter behandles uavhengig av sosio- økonomisk status

Heidi Øyen Flemmen, overlege og fagansvarlig ved nevrologisk avdeling på Sykehuset Telemark, er førsteforfatter av studien som nylig ble publisert i tidsskriftet Multiple Sclerosis and Related Disorders. Flemmen tilhører også forskningsgruppen på Multippel Sklerose (MS) ved Oslo universitetssykehus (OUS).

– Studien går inn i BOT-MS (Buskerud, Oslo og Telemark)-prosjektet hvor vi har opprettet en database med forløpsdata. Forskjellen på tilgang til behandling kan ha flere årsaker. Men når man fikk tilgang på ulike MS-behandlinger for rundt 25 år siden, så man at det var de mest ressurssterke med høyest sosioøkonomisk status som fikk tilgang først. Dette har man sett også på en rekke andre områder. I denne sammenheng er utdanningsnivå, inntekt og bosted satt som mål for sosioøkonomisk status.

Flere får forebyggende behandling
Overlegen og forskningsgruppen har undersøkt status for dette på MS-området i Norge nå. Tilgang til forebyggende behandling, og hvilken behandling pasient får som førstebehandling, er spørsmål som er stilt i studien.

– Vi har en inndeling i medikamenter; moderat effektive og høyeffektive. Vi vet at dersom man kommer tidlig i gang med høyeffektiv behandling, bedres prognosen, og det er viktig. At alle får dette tilbudet, krever mer av helsevesenet og pasienten selv. Vi spør: Klarer vi som nevrologer å behandle pasienter likt?

Flemmen forteller at generelt for MS-populasjonen ser man at det i økende grad er flere som får forebyggende behandling og at tiden til behandling går ned – og at de faglige rådene dermed følges.

Når det gjelder studiefunn, sier Flemmen at når man ser på alle dem som noensinne har hatt tilgang til forebyggende behandling, ser man noen sosioøkonomiske forskjeller. Flere høyt utdannede pasienter har mottatt forebyggende behandling enn pasienter med lavere utdanning.

– Sykdommen kan også ramme tidlig og dermed påvirke evne til å fullføre utdanning, som kan spille inn her. Men vi har også sett på andre sosioøkonomiske forskjeller i oppvekst, som å se på foreldres utdanning og ressurser man har med seg hjemmefra.

Mer alvorlig status ved diagnostisering
Tendensen er at de som kommer fra hjem med høyere utdanning, tradisjonelt har vært bedre stilt med tanke på tilgang til behandling, men Flemmen sier det er vanskelig å konkludere basert på det.

Forskningsgruppen har også sett på hvem som får høyaktiv behandling som første behandling, som nye retningslinjer oppfordrer til at stadig flere skal få.

– Der ser vi at fra 2012 er det ikke forskjeller av sosioøkonomisk karakter på hvem som mottar høyaktiv behandling som første forebyggende medikament ved MS-diagnostisering.

Flemmen mener man har klart å justere behandlingspraksis dithen at det ikke er pasientens bekgrunn som spiller inn, men sykdomsnivå og alvorlighetsgrad som er tellende i avgjørelsen.

– Men fremdeles er det slik at de som kommer fra lavere sosioøkonomisk status, har en mer alvorlig sykdomsstatus når de får diagnose. Dette kan henge sammen med at de med høyere sosioøkonomisk status får diagnose tidligere fordi de oppsøker helsetjenesten tidligere.

Kompenserer
Overlegen mener imidlertid at man i større grad enn tidligere klarer å kompensere for dette ved å gi høyeffektiv behandling til riktig pasientgruppe.

– Vi ser faktisk at pasienter med lavere sosioøkonomisk status kommer raskere til behandling enn dem med høyere sosioøkonomisk status. Selv om det er vanskelig å trekke noe konkluderende fra dette, er det tegn til at norske nevrologer fanger opp pasienter basert på alvorlighetsgrad av sykdom og ikke sosioøkonomisk status.

Det er også undersøkt om geografi spiller inn. Forskningsgruppen har sett på bosted for pasienten nå, og i barndommen.

– Det er relevant informasjon for alle som ikke bor i nærheten av et universitetssykehus. Klarer man å gi lik behandling uavhengig av geografi? Her finner vi ingen forskjeller.

Flemmen mener dette er bra å få vist.

– Det er en del studier på andre fagområder som viser andre tendenser.

– Ingen hvilepute
Hun mener studiens resultater er oppløftende, men at de ikke bør være noen form for hvilepute.

– Det er bekymringsfullt at de som kommer fra lavere sosioøkonomisk status, blir dårligere før de får behandling, men dette må vi kanskje henge på andre årsaker. Muligens må vi følge disse pasientene enda tettere; se at de følger opp behandlingen, utfører treningen og følger råd.

Flemmen mener det kan være nødvendig å etterspørre hvilke ressurser pasienten har, for å følge opp best mulig.

– Fastleger gjør dette mer automatisk, og i større grad enn annet helsepersonell. Vi må tørre å kartlegge pasientens ressurser for å følge helseråd slik at vi kan følge opp pasienter skikkelig, selv om det kan virke både vanskelig og sårt.

Slik mener overlegen at det er mulig å prioritere dem som har størst behov for ekstra oppfølging.

– Jeg mener ikke at pasienter med høy sosioøkonomisk status ikke skal ha eller få oppfølging, men det er forskjell på folk. I et presset helsevesen må man prioritere selv om det kan være vanskelig og ubehagelig.

Hun har tiltro til at hennes kolleger følger opp pasienter så godt de kan, men sier det kanskje er behov for å bli enda mer bevisst på valgene som tas.

– Vi må våge å kartlegge tidlig.

Interessekonflikt:
Heidi Øyen Flemmen har mottatt forskningsstipend og foredragshonorar fra Biogen og Novartis, og foredragshonorar fra Sanofi og Merck før 2019. Hun er medlem av LIS-MS-spesialistgruppen (Sykehusinnkjøp HF, divisjon legemidler).