Hengelås på bioteknologi

KRITIKKEN lot ikke vente på seg da det i forrige uke ble kjent at bremsen er satt på for de fleste endringer i Bioteknologiloven de neste to årene. Et tydelig nei til fosterreduksjon vekker harme.

Det er en stor politisk triumf for KrF, selv om Paragraf 2C i abortloven forblir urørt. Det skulle bare mangle. Det er likevel bare å liste opp: Fosterreduksjon, eggdonasjon, assistert befruktning for enslige, utvidet bruk av NIPT-testen – og mer til. Bare glem det er budskapet fra en idyllisk plass på Hadeland.

DETTE SKJER fordi et parti som kjemper mot sperregrensen er imot det – og fordi statsminister Erna Solberg (H) vil realisere sin drøm om å lede en flertallsregjering. Lojaliteten til den enkelte stortingsrepresentant i regjeringspartiene settes på prøve når de forventes å stemme mot egen overbevisning den dagen Bioteknologiloven skal behandles. For Erna og hennes to medforhandlere, Bent Høie og Jan Tore Sanner, svir det mindre. De er motstandere av for eksempel eggdonasjon, men har tidligere måttet bøye av for flertallet i Høyre som mener noe annet.

Medisinsk utvikling settes på vent: Kvinner og pasienter med ulike diagnoser kan komme til å betale prisen. For det handler ikke bare om abort, barnefødsler og fostermedisin. Bioteknologi er også medisinske nyvinninger innen et spekter av fagfelt. En utvikling som kan komme pasientene til gode, men som også krever grundig faglig, politisk og etisk debatt. Muligheten er satt på vent i to år.

Når debatten så langt primært har handlet om abortloven, paragraf 2C og fosterreduksjon, er det fordi disse temaene ble lagt i potten da regjeringsforhandlingene startet. Det kokte fordi ingen skal tulle med abortloven og kvinners rettigheter.

NÅ KOKER det igjen. Forbudet mot fosterreduksjon provoserer. Debatten preges av emosjoner snarere enn fakta. Viktige prinsipielle sider ved noe som åpenbart utfordrer vårt etiske rammeverk, settes til side. Det er mer etisk problematisk å velge bort ett barn mens et annet skal få leve. Først og fremst er det vanskelig for foreldrene, men det utfordrer manges etiske kompass. Dessuten er et slikt inngrep langt mer omfattende enn abort av ett foster. Og risikoen for barnet som beholdes, er relativt høy.

Abortloven fra 1970-tallet sier ingenting om fosterreduksjon, ganske enkelt fordi det ikke var teknisk mulig da loven ble innført.

I 2016 fastslo Helse- og omsorgsdepartementet at dagens abortlov ikke er til hinder for fosterreduksjon. Derfor har Arbeiderpartiet sitt på det tørre i sin påstand om at forbudet er en innskrenkning i kvinners rett til selvbestemt abort. Det er et faktum. Retten til selvbestemt abort gjelder frem til uke 12. Etter dette skal alle aborter behandles i en nemnd, blant annet fordi fosteret da er så velutviklet at abort utfordrer både medisinsk og etisk.

Fosterreduksjon kan av medisinske grunner ikke utføres før etter uke 12. Da er det en slags logikk i at også disse abortene bør vurderes av en nemnd. Like logisk er det å hevde at beslutningen ofte tas før uke 12 – og dermed må være kvinnens valg.

Det blir påpekt at fosterreduksjon gjelder få kvinner og av den grunn ikke er så etisk utfordrende. Det er en farlig vei. Vanskelige etiske og medisinske spørsmål blir ikke lettere fordi det gjelder noen få. Det etiske rammeverket for hva et samfunn akseptapterer må avgjøres uavhengig av volum.

TIDEN ER moden for assistert befruktning til enslige, og for eggdonasjon som gir infertile kvinner de samme mulighetene til egne biologiske barn som menn. Vi lever i en tidsalder hvor teknologi og medisinske fremskritt åpner opp for behandlinger som tidligere ikke var mulig.  

Vi bør ikke lukke øynene for utviklingen og tro at det går over. Det går ikke over. Det kommer mer, og med det nye etiske dilemmaer og prioriteringsutfordringer. Hva det offentlige helsevesenet skal bruke pengene på, og hva som er etisk akseptabelt, utfordres. Etikk bør av og til trumfe de medisinske mulighetene.

Det ser ut til at viktige faglige og etiske spørsmål som er utredet og drøftet over lang tid låses ned i skuffen eller tas frem igjen – avhengig av om et lite parti som KrF – er i regjering eller ikke. Dette kalles demokrati og demokratiet skal vi verne om. Akkurat nå sliter jeg litt med konsekvensene.