Helfo-kampanjen – en bommert

TIDSPUNKTET og timingen kunne neppe ha vært verre. Fastlegeordningen er i krise. Eldre fastleger vil ut og vekk. Yngre leger ønsker seg helt andre liv enn lange arbeidsdager med overfylte venterom på et fastlegekontor legene kanskje i tillegg må kjøpe til høy pris.

Evalueringsrapporten fra konsulentselskapet EY som helseminister Bent Høie (H) fikk i fanget for få uker siden, levner ingen tvil om at det går på stumpene løs for fastlegeordningen. Den er underfinansiert. Arbeidsbelastningen for fastlegene er uhåndterbar.

Dette er de brutale hovedkonklusjonene i rapporten.

Samtidig viser en fersk rapport fra Folkehelseinstituttet at folk flest er fornøyd med fastlegen sin. Men mange ønsker seg mer tid når de først tar turen til fastlegekontoret.

MED DETTE som bakteppe kan det ikke overraske noen at fastlegene reagerer på kampanjen og brevene fra Helse-økonomiforvaltningen (Helfo) om at de bruker mer tid på pasientene og dermed en takst tilrettelagt for nettopp det, slik noen av dem målbærer i en kronikk i denne avisen.

Helfo er tydelig på at målet med kampanjen og brevene er riktig takstbruk. Det er ingen grunn til å tro at Helfo har en annen eller skjult agenda. Og ærlig talt. De gjør strengt tatt bare jobben sin. De følger opp oppdraget de har fått fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Helfo skal bidra til at milliarder av helsekroner brukes riktig – og avdekke feilbruk og eventuelt misbruk av takster: Mest mulig helse for hver krone. Utbetalingene fra Helfo til fastlegene i 2018 var på hele 4,9 milliarder kroner. Fastlegene må finne seg i å bli kikket i kortene.

Alt dette burde det være enkelt for de aller fleste å være enige om. Så er jeg, som selv har vært såkalt helsebyråkrat i Helsedirektoratet fra 2010 til 2018, den første til å erkjenne at avstanden mellom helsebyråkratene på den ene siden og alle dem som hver dag møter pasienter i klinisk virksomhet på den andre siden, kan være stor.

SAMFUNNSØKONOMI og lik behandling til alle uavhengig av hvor i landet de bor, står sentralt når helsebyråkratene sjekker takstbruk eller lager retningslinjer for utredning og behandling i alle deler av helsetjenesten. Den enkelte pasient – der og da – er det aller viktigste for fastlegen.

Det er ingen enkel oppgave å forene overordnede hensyn til samfunn og felleskap med god, likeverdig og personlig tilpassede tilbud til den enkelte pasient og dennes nærmeste.

En uheldig og dårlig timet kampanje og et brev som provoserer allerede pressede fastleger, er ett av mange eksempler på dilemmaene som oppstår mellom byråkratenes samfunnsoppdrag og enkeltlegers ønske om det aller beste for hver eneste pasient.

Vi ser det når Beslutningsforum fatter vedtak som ivaretar helseforetakenes samlede økonomiforvaltning, og samtidig gir leger etiske utfordringer i møter med enkeltpasienter som kjemper for sine liv. Og vi ser det når folkene i Helsedirektoratet lager retningslinjer eller pakkeforløp for å sikre likeverdige helsetjenester til alle – samtidig som klinikernes behov for individuelle vurderinger av den enkelte pasient skal ivaretas.

LIKEVEL ER det grunn til å hevde at Helfos kampanje og brevskriving akkurat nå er solid skivebom. I en tid hvor fastlegeordningen er på strekk og rekrutteringen mildest talt er i krise, er beskyldninger om misbruk av takster det siste de som fortsatt holder ut, trenger. Dessuten er det faktisk mulig å se den økte bruken av taksten for ekstra tid brukt på den enkelte pasient, som en både riktig og viktig utvikling.

Fastlegene tar imot stadig flere pasienter med kompliserte og sammensatte helseutfordringer tidligere enn før fra spesialisthelsetjenesten. God utredning, behandling og oppfølging av disse pasientene krever tid.

Og det er rett og slett god samfunnsøkonomi hvis fastlegenes økte tidsbruk fører til færre innleggelser i spesialisthelsetjenesten. Den totale potten til helse over statsbudsjettet er på rundt 150 milliarder kroner. Så langt får fastlegene en forsvinnende liten andel av kaken.

Min påstand er at mer tid med hver pasient hos fastlegen kan være den aller beste medisinen både for pasienten og for samfunnet. Kanskje Helfo burde heie frem mer bruk av taksten?