Bedre enn sitt rykte

FOR DET ER faktisk mange gode eksempler å lære av innen fagfeltet, som i det offentlige ordskiftet nærmest daglig får pepper for ett eller annet. Den ene dagen brukes det for mye tvang. Dagen etter er det for lite tvang som er problemet: Psykisk syke som tikkende drapsbomber ingen fanger opp. Tok sitt eget liv på institusjon. Dårlig kvalitet. Manglende kapasitet. Prioriteres ikke. Tilfeldige tilbud. Det gylne regel er en politisk bløff.

Overskriftene er mange – budskapene skremmende og negative.

JEG ER ikke blind for at hver for seg er overskriftene og budskapene antakelig helt korrekt. Journalister i både VG, NRK og andre steder har hentet hjem priser – og de har fått velfortjent ros for sin journalistikk om bruk av tvang og forekomst av selvmord i psykisk helsevern, for å nevne noe.

Personlig ønsker jeg meg mer god kvalitetsjournalistikk. Ikke bare om psykisk helsevern og rus, men om hele helsetjenesten. Et kritisk, men nyansert blikk på sentrale samfunnsoppgaver og et av våre største pengesluk som helse tross alt er, er midt i pressens viktige samfunnsoppdrag.

Hvis noen nå leser meg dithen at pressen ene og alene er ansvarlig for et feilaktig bilde av tilbudet til psykisk syke og rusavhengige, og at alt egentlig er på stell, ja da har jeg uttrykt meg unyansert og ganske dårlig.

TØRRE TALL og fakta viser at tre av fire nordmenn har inntrykk av at tilbudet til psykisk syke er dårlig. 80 prosent av befolkningen føler seg ikke trygge på at de vil få den best tilgjengelige behandlingen når de trenger det. Dette er alvorlige signaler til en bransje hvor tillit er helt sentralt.

Det er nærliggende å anta at pressens fremstilling av fagfeltet er noe av forklaringen fordi alle oppslagene samlet sett kan gi et feilaktig eller ensidig inntrykk. Dette er ingen tjent med. For alle dem som i ulik grad sliter med psykiske utfordringer eller rusavhengighet, kan bildet som skapes, være mildt sagt deprimerende og ikke egnet til annet enn mismot og ytterligere bekymringer i en allerede strevsom hverdag. For alle dedikerte fagfolk som hver på sin måte gjør det beste de kan innenfor rammene de er gitt, kan den negative omtalen oppleves som både urettferdig og lite formålstjenlig.

I et debattinnlegg her i forrige Dagens Medisin oppfordrer leder Lars Lien i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse og fagsjef Anne Grethe-Terjesen i Pårørendealliansen til en mer nyansert debatt innen psykisk helsevern og rus. De spør om psykisk helse er i krise, og de påpeker at ingen er tjent med at bare ytterpunktene i debatten kommer frem. De har helt rett. Det er verdt å lytte til de to som fra hvert sitt ståsted kjenner dette feltet bedre enn de aller fleste.

SÅ SKAL det ikke stikkes under stol at til tross for stor vilje og klare forbedringer i form av flere behandlede pasienter og kortere ventetider, sliter helseminister Bent Høie (H) fortsatt med å levere til den standarden og med de resultatene han ønsker. Hans marsordre til helsetjenesten er ikke til å misforstå. Den gylne regel skal gjelde. Psykisk helsevern og rus skal prioriteres. Det skjer ikke helt i det omfanget og det tempoet helseministeren så inderlig ønsker. For det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Høie mener alvor.

Hvorfor helsetjenesten ikke følger opp mer enn den gjør, er kanskje først og fremst et ledelsesproblem. Det er og blir et lederansvar å prioritere i tråd med de politiske signalene som gis.

Men det er nok også et kulturproblem. Satt skikkelig på spissen ser det ut til at fagfeltet har litt for mange solospillere og at for mange har en tendens til å gjøre det de selv har mest tro på – og som de pleier. Intensjonene er opplagt de aller beste, men kan vi være sikre på at behandlingsresultatene og ressursbruken er i samsvar med intensjonene?

For mange pasienter er det godt nok – og kanskje både riktig og effektivt. Men ikke for alle.

DET SKAL understrekes at nye behandlingsmetoder tas i bruk med gode resultater. Oppsøkende behandlingsteam er et eksempel. Et annet er professor Gerd Kvale og psykolog Bjarne Hansen i Helse Bergen som gikk utenfor boksen og utviklet et konsentrert format for behandling av angstlidelser (OCD). Nå skal firedagersmetoden implementeres flere steder i USA.

Jeg har skrevet det før, og jeg gjør det gjerne igjen: Vi har en svært god helsetjeneste her til lands, og vi har fagfolk på et nivå som mange land misunner oss. Det gjelder også innen psykisk helsevern og rus. At det er forbedringspotensial for mer kunnskapsbasert praksis, mer samordning, samhandling og raskere og riktig behandling til flere, tror jeg ingen er uenig i.

Vi har imidlertid alle, enten vi er journalister, fagfolk, byråkrater eller politikere, et felles ansvar for å nyansere bildet både av psykisk psyke, rusavhengige og behandlingstilbudet de får. Det fortjener pasientene og deres pårørende.