Åpenhet og bredde etterlyses

LA MEG slå det fast med en gang: Selvsagt er spørsmålet om nye legemidler og prisene samfunnet skal betale for dem, viktige prioriteringsspørsmål som skal debatteres. Men nå må hele bredden av prioriteringsutfordringer i alle deler av helsetjenesten komme ut av legemidlenes skygge. Skal vi sikre likeverdige tjenester til alle etter de prioriteringskriteriene Stortinget har bestemt, er det helt nødvendig med åpenhet om alle prioriteringer som foretas – i hele helsetjenesten. 

Ikke minst viktig er det at de skjulte prioriteringene – alle beslutningene som altfor ofte går under prioriteringsradaren – kommer frem i lyset. De som hver for seg kan fremstå som fornuftige og kanskje ikke velter noe lass, men som i sum kan bety mye for den samlede ressursbruken i helsetjenesten.

DET KAN være entusiastiske og faglig ambisiøse sykehusleger som tar i bruk nye metoder med mangelfullt dokumentert effekt og uten at etablerte prioriteringskriterier er brukt. Eller det kan gjelde behandlinger som opprettholdes etter gammel tradisjon selv om ny kunnskap viser at de er til liten nytte. Det kan være valgene som tas flere ganger hver dag ved landets mange fastlegekontor: Blodprøver, henvisninger til ulike undersøkelser som kanskje gir liten verdi. Helseundersøkelser som drives frem av både entusiaster, og kommersielle aktører og som fører til nye undersøkelser eller behandlinger vi strengt tatt ikke trenger.

Den som leter, den finner, heter det. Men er det nødvendigvis en riktig prioritering å let og lete? Nei, mener Legeforeningen, som fortjener ros for sin kampanje mot overbehandling. For dette er også prioritering.

Helsemyndighetene bør på sin side gå i seg selv og sine retningslinjer og anbefalinger. De er gode på hva som må til for å sikre rask utredning og behandling. Langt mer sjelden ser vi tydelige anbefalinger på hva som ikke bør gjøres.

ET HISTORISK tilbakeblikk viser at beslutningsmakten er flyttet. Før så vi oftere enn nå at sterke pressgrupper og rystende enkeltskjebner fikk gjennomslag hos engasjerte politikere med varme hjerter, mangelfull medisinsk kompetanse og begrenset interesse for overordnede prioriteringsprinsipper, men med et godt politisk blikk for hva som trekker velgere.

Eksemplene er mange. Særlig i valgkampens hete sitter millionene løst: 100 millioner kroner til rekonstruksjon av bryst. Milliardbeløp til to protonsentre. Gode formål og viktig for dem det gjelder. Men hvem var det da som ikke fikk når prioriteringsprinsippene må vike for politisk spill og valgflesk? Fakkeltogene så lenge ut til å være blant de viktigste prioriteringsinstansene i Helse-Norge. Nå ser vi langt mer ansvarlige politikere som holder fingrene av fatet der de skal – og sier ifra når de bør og må. Deres oppgave er primært å prioritere på et overordnet nivå.

BESLUTNINGSMAKTEN er flyttet. Ansvaret for medisinskfaglige prioriteringer er overtatt av direktørene i de regionale helseforetakene og fagfolkene deres. Beslutningene har i prinsippet gått fra enkelthistorier til gruppenivå. Det er en god ting. For heller ikke «verdens rikeste land» har en Sareptas krukke å høste fra bare intensjonen er god nok, støyen høy nok eller historiene tragiske nok. Å prioritere noe opp, betyr som oftest å prioritere noe annet bort.

Når den nye nasjonale helse- og sykehusplanen ser dagens lys før jul, står samhandling sentralt. Dårlig samhandling mellom ulike nivåer, og også internt i sykehusene, er en av helsetjenestens største utfordringer. Manglende samhandling er en stor belastning for den enkelte pasient. Men det er grunn til å spørre om det ikke også er sløsing med ressurser når pasienter blir kasteballer i en helsetjeneste som slett ikke er sømløs eller når unødige henvisninger og undersøkelser utføres fordi dialogen mellom ulike aktører er mangelfull. Jeg våger følgende påstand: Dårlig samhandling er dårlig prioritering.

TRE ULIKE prioriteringsmeldinger for spesialisthelsetjenesten, Lønning I i 1987, Lønning II i 1997 og Norheim-utvalget i 2014, har satt en standard for prioritering i Norge som mange land kan misunne oss. Gjennom etablering av systemet for Nye metoder og Beslutningsforum har vi fått på plass en solid ordning for prioritering i spesialisthelsetjenesten. At systemet ikke fungerer optimalt, at kapasiteten er for lav og behandlingstiden for lang, må det gjøres noe med.

Den fjerde prioriteringsmeldingen kom på tampen av 2018. Blankholm-utvalget er tydelig på at prioriteringskriteriene bør være gjennomgående i hele helsetjenesten, og anbefaler at de tre kriteriene som brukes for spesialisthelsetjenesten, nytte, ressurs og alvorlighet må legges til grunn. Dette gjelder også forebygging.

Så langt er meldingen møtt med taushet. Min oppfordring er: Kjør debatt!