Plikttjeneste for helsepersonell?

Dersom den offentlige delen av helsetjenesten har rekrutteringsutfordringer vil Regjeringen forbeholde seg retten til å nekte helsepersonell å etablere egen helsevirksomhet eller å ta seg jobb hos private helsetjenesteleverandører. Å ta seg jobb i andre bransjer der de ikke lenger bruker sin helsefaglige kompetanse til å behandle pasienter, vil helsepersonell derimot fortsatt ha full anledning til å gjøre.

Et tenkt scenario

Se for deg en liten by, der lokalsykehusets bygninger er i elendig forfatning, driften er tungvinn og arbeidsmiljøet er blitt dårlig. Helsepersonell vil ikke jobbe der lenger, og sykehuset sliter med å erstatte de som slutter. Men regjeringens høringsforslag handler ikke om å sette inn ressurser for å sikre at lokalsykehuset blir en attraktiv arbeidsplass der det er bra å jobbe og godt å komme til som pasient. Nei, da er løsningen slik Regjeringen ser det – å nekte private tilbydere å etablere helsetilbud i byen, slik at helsepersonellet ikke kan jobbe der i stedet. I realiteten innfører Regjeringen med dette forslaget en potensiell plikttjeneste for helsepersonell, om de vil utøve yrket sitt, vel og merke.

Framtidas helsepersonellbehov

Ifølge Regjeringens egen perspektivmelding, vi det være behov for over 180.000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren fram mot 2060. For å kunne møte dette behovet bør vi heller diskutere hvordan vi kan gjøre helseutdanningene attraktive for de unge – og ikke minst hvordan vi kan sikre at helsepersonell blir i yrket. Tvang gjør det definitivt ikke mer attraktivt. Leger og sykepleiere er som folk flest. De vil bestemme sjøl hvor de skal jobbe, og mest sannsynlig vil de også variere mellom ulike arbeidsgivere gjennom karrieren – slik alle vi andre har muligheten til. Det er med andre ord en egenverdi å ha både offentlige og private arbeidsgivere også i helsetjenesten. Læringsverdien og kompetanseoverføringen kan dessuten være stor når man får mulighet til å jobbe flere steder og på ulike måter. Heller enn å begrense mulighetene til å jobbe der helsepersonell selv ønsker, må vi jobbe for å legge til rette for flere muligheter til å utøve helseyrkene.

Regjeringen vil stramme inn for private tilbydere for å hindre helsepersonellmangel

Hva er målet?

I høringsdokumentet til Regjeringens forslag, stilles spørsmålet «Hva er problemet?». Jeg mener vi også bør spørre oss selv hva målet vårt er. For vi må ikke miste blikket på målet: Det store spørsmålet er jo ikke hvor helsepersonellet jobber, men hvordan vi kan hjelpe flest mulig pasienter med de fagfolka vi har – uten at arbeidsbelastningen blir for høy og de forlater faget.

Det er åpenbart de «helprivate» helseaktørene Regjeringen vil til livs med forslaget til godkjenningsordning. Jeg mener det vil være uklokt å kneble de private, ikke bare med tanke på framtidig rekruttering, men også av beredskapshensyn. Koronapandemien viste med all tydelighet at helsetjenesten har behov for den fleksibiliteten og ekstraressursen som vi private representerer. Og hvem er det ikke den samme Regjeringen snur seg til nå, i et ekstraordinært Ventetidsløfte for å redusere de rekordlange behandlingskøene? Jo, det er også de private.

Godkjenning for å sikre kvalitet

Vi i Aleris har uttrykt støtte til etablering av en godkjenningsordning som har til hensikt å sikre kvalitet og forsvarlighet i helsetjenesten. Det kan være klokt å reintrodusere den gamle konsesjonsordningen. For det er ikke for mye forlangt at rutiner for pasientsikkerhet og kvalitet, bemanningens kompetanse og lokalenes utforming kvalitetssikres ved etablering av private som offentlige helsetjenestetilbud. Hjemmelen til å gjøre det, den er der allerede.

En hjemmel for å introdusere plikttjeneste vil verken sikre kvalitet i tjenestene, nok kapasitet til å møte pasientbehovet eller løse rekrutteringsutfordringer. 

Tvil om nytten av dagens ordning: Vurderer å endre screening for svangerskapsdiabetes