Hvem eier sannheten om pasientens beste?

Norsk helsevesen handler om pasienten. Pasientens rettigheter, opplevelse og trygghet er derfor sentral i de aller fleste diskusjoner om utvikling av helsevesenet. Slik skal det være. Pasientene selv, fagfolk, ledere, politikere og opinion har alle viktige stemmer i utviklingen av de helsetjenestene samfunnet skal levere. Likevel må vi balansere dette forventningsbildet med tilgjengelige økonomiske ressurser. Dette kaller vi prioritering, og vil tidvis være årsak til konflikt.

Ordene og virkeligheten

Vi har ulike forutsetninger for å vite og avstemme hva som er de beste løsningene. Fagfolk og ledere har et særlig ansvar, og må derfor også sortere egne motiver og argumenter slik at ikke pasientens beste blir et skalkeskjul for andre motiver.

Klinikere kan skyve pasientene foran seg i kampen mot endringer de ikke ønsker velkommen ved å hevde at det er de, og bare de, som tenker på pasienten og pasientens beste. Underforstått at de som initierer prioritering, omstilling og endring ikke tenker på pasienten, herunder særlig kvalitet og pasientsikkerhet. På samme måte kan ledere avvise gode faglige begrunnelser fordi de har andre – gjerne kortsiktige – mål. Ikke rent sjelden ser vi at mediene er villige mikrofonstativ for disse ytringene.

Når går vi over fra å ha en konstruktiv meningsutveksling til en kamp om å definere virkeligheten?

Pettigrew (1997) skriver at maktspill handler om den kontinuerlige kampen for å skape legitimitet for egne ideer, verdier og krav. Det handler om å styre meningsdannelsen for å etablere legitimitet for egen relevans, og for å deligitimere opponentens betydning. Vi forbinder gjerne diskurs med teorier om makt ved at den som definerer diskursen, definerer virkeligheten. Derfor er det en evig kamp om ordene som beskriver virkeligheten - eksemplifisert gjennom forskjellen mellom å bli kalt konstruktivt kritisk eller sabotør.

Ledernes oppgave

Å påvirke andres oppfatning av virkeligheten er maktspill i praksis. Maktspill har tradisjonelt blitt sett på som egennyttig atferd, men Buchannan & Badham (2008) vektlegger gjennom sin forskning at slik atferd gjerne er uselvisk motivert. Maktspillet er tradisjonelt blitt kalt «organisasjonsteoriens skitne disiplin». Det er imidlertid ikke alltid slik at maktspill bare er destruktivt. Buchannan & Badham (1999, 2008) tar til orde for maktspillets to ansikter «The Nice and The Nasty», hvor den sympatiske siden er uegennyttig og handler om organisasjonens ve og velDen usympatiske siden er egennyttighetens ansikt, hvor personlige mål og ambisjoner skygger for et felles beste.

Med andre ord er ikke alle triks skitne triks, og det som er effektivt og forsvarlig maktspill i én setting, kan være svært så skadelig i en annen. Dette gjør diskusjoner om omstilling, endring og pasientenes beste enda mer komplekse.

Hvordan skal vi skille de innsiktsfulle, faglige argumentene for pasientsikkerhet fra dem som handler om motstand mot endring eller mangel på helhetsforståelse? Når er en økonomisk nedskjæring uforsvarlig eller mulig å gjennomføre? Dette er den oppgaven ledere er satt til å forvalte.

Roller, mandat og respekt

Det vil alltid være ulike synspunkt på hva som er riktig løsning ved enhver omstilling og endring. Den som forvalter det beste svaret, er ikke alltid den som får gjennomslag. Det er imidlertid langt fra dette til at ethvert initiativ fra helsesektorens toppledere handler om å spare penger gjennom å redusere kvaliteten i tilbudet til pasientene.

Jeg har vondt for å se at en eneste helseleder vil foreslå løsninger som påvirker kvaliteten og pasientsikkerheten i negativ retning. At slike initiativ gjerne har en økonomisk oppside, bør ikke frata lederne legitimitet til å gjennomføre nødvendige omstillinger.

Dersom vi skal lykkes med de omstillinger helsesektoren står overfor må vi ha respekt for hverandres synspunkter, faglige innsikt og engasjement. Meningsbryting og uenighet må vi være fortrolige med. Vi må også tørre å snakke om de følelsesmessige sidene som endringer medfører, og å skille faglige argumenter fra posisjonering eller frykt. Respekten for at vi har ulike roller og mandat når beslutninger skal fattes og endringer iverksettes, er nødvendig. Og vi må tåle å høre at det finnes et rom hvor andre motiver enn de rent uegennyttige får plass, uten at vi av den grunn faller for fristelsen å benekte eller gå i skyttergraven for det.

Maktspill er en arena hvor det er vanskelig å få tilgang til gode kvalitative forskningsdata, fordi det er så betent. Vi må likevel anerkjenne forskningen på feltet som viktige bidrag til å forstå prosessene i organisasjoner.