Hvor er pasientfokuset i helse- og velferdsdebatten?

Innlegget er et svar på Werner Christies bidrag til DM-panelet, først publisert 19. oktober. 

NÅR VI HAR STÅTT overfor store utfordringer i samfunnet vårt, har svaret aldri vært offentlig monopol. Det gjelder også innen helse- og velferdssektoren. Skal vi løse de store utfordringene vi står overfor i tiden som kommer må vi satse videre på den lange tradisjonen vi har for en velferdsmiks, samarbeid mellom offentlige og private aktører.

Werner Christie skriver i et innlegg i Dagens Medisin hvor han starter godt, med å fastslå at både offentlige, private og ideelle virksomheter bidrar, men bruker resten av innlegget til å snakke ned privat sektor når det gjelder hvem som bør levere våre helse- og velferdstjenester.

FEIL INNTRYKK. Han gir et inntrykk av at private aktører utelukkende er drevet av profitt-motiv. Dette er selvsagt feil. Hadde man som næringslivsleder kun hatt et ønske om å tjene mest mulig penger, hadde det ikke vært helse- og omsorgssektoren man hadde satset på. Mange av våre bedrifter har startet fordi de har et brennende engasjement for å skape bedre tjenester. Et godt eksempel på det er Heidi Wang og Noen AS. Da Wang ble pårørende til sin demente far opplevde hun å ikke få de tjenestene som faren trengte fra det offentlige. Det endte med at hun startet egen bedrift for å sikre dette. I dag har bedriften samarbeid med flere norske kommuner for å sikre et godt demenstilbud til alle innbyggerne.

Helse og velferdstjenestene våre er underlagt helt likt lovverk/forskrifter og krav som alle organisasjonsformer må levere på, enten det er stiftelser med ideelle formål, eller offentlige og private aktører, dersom man skal bidra inn i den offentlige helsetjenesten.

FELLES UTFORDRINGER. Vår erfaring er at medlemmene våre, både private og private ideelle, har tilnærmet de samme utfordringene og rammebetingelsene. Marginene er lave og i flere bransjer tilnærmet null. Gjennomsnittlig driftsmargin for helse- og velferdssektoren er på 5, 3 prosent, viser Velferdstjenesteutvalgets NOU. Dette er mindre enn sammenlignbare næringer. Våre medlemmer er en del av et organisert arbeidsliv, hvor de fleste er bundet av en tariffavtale med blant annet Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund. Det er en selvfølge at våre medlemmer skal ha en konkurransedyktig lønn. I et marked der det er mangel på personell, ville det ikke vært mulig å rekruttere folk hvis "ansatte var underbetalt", slik Christie hevder.

Det jeg savner i debatten om helse- og velferdstjenestene, er pasientene og hvordan vi sammen kan sørge for at alle får hjelp når de trenger det og at tjenestene er av høy kvalitet. Dersom det offentlige ikke klarer å levere på dette, vil vi fort være inne i et todelt helsevesen. Dit er det ingen som vil.

HELSEKØENE ØKER. Statistikk fra Helsedirektoratets Nasjonale kvalitetsindikatorer, viser at helsekøene i Norge har økt med nær 60.000 mennesker de siste syv årene. Helsekøene øker, samtidig som det politisk gir tydelige signaler om at private aktører, som kan være med å kutte helsekøene, skal reduseres. Private aktører har ledig kapasitet, men det blir ikke fult ut utnyttet. Det betyr at tusenvis av mennesker står månedsvis i kø helt unødvendig.

I 2030 vil det være flere eldre enn yngre i Norge. Dette gjør at det blir stadig færre til å yte tjenester og flere som trenger hjelp fordi forholdet mellom eldre og yngre blir så skjevt. Samtidig har vi har knappheter på helsepersonell og rekrutteringsproblemer i hele landet. Derfor er det så viktig at vi setter pasientene i sentrum, og sammen – offentlige, ideelle og private – for å videreutvikle velferdsmiksen vi har i Norge.

Ingen oppgitte interessekonflikter