Går vi nå baklengs inn i fremtiden, minister Hoel?

I tråd med politiske føringer har høy kvalitet og kompetanse i utdanning og utøvelse av sykepleie alltid vært et mål, med kunnskapsbasert praksis som et krav. Nå lurer vi på om vi går baklengs inn i fremtiden basert på forsknings- og høyere utdanningsminister Hoels uttalelser i intervju med Khrono. Her sier han følgende: «Akademiseringen av profesjonsutdanningene har fått for stor plass på bekostning av erfaringskunnskap. Nå skal vi opp av denne grøfta». Vi opplever ikke at vi er i en grøft, men at vi har bygget faget stein på stein gjennom nettopp kompetanseutvikling og relevant og brukerorientert forskning. Dette oppfatter vi at ministeren betegner som akademisering med negativt fortegn. Vi derimot, ser dette som er en helt vesentlig del av kunnskapsbasert praksis og profesjonsutøvelse.

Å utøve kunnskapsbasert praksis er å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens kompetanse og preferanser i den gitte situasjonen. Mener ministeren at det er motsetningsforhold mellom akademisering og kunnskapsbasert praksis? Alle komponentene i kunnskapsbasert praksis gjør studentene rustet til å stå i den komplekse virkeligheten de vil møte som ferdige sykepleiere. Et område hvor forskning i sykepleie har vært banebrytende for pasientoppfølging har vært vektlegging av pasienters opplevde helse og livskvalitet, i forebygging, behandling og rehabilitering, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. De mange masteroppgavene og doktoravhandlingene i sykepleierfaget har ikke vært unyttig akademisering. De har derimot kommet praksis til gode. Denne type forskning har vært gjort i samarbeid mellom praksis, brukere og forskere i tverrfaglige miljø. Vi inviterer gjerne ministeren til en samtale om betydningen forskning har for god praksisutøvelse.

Et feilspor

Mindre akademisering er for oss et feilspor. Det gir assosiasjoner til «slik gjør vi det her», og «slik har vi alltid gjort det», utsagn som vi trodde var utdøende i helsesektoren. Erfaringskunnskap er en selvfølgelig del av kunnskapsbasert praksis, og dagens sykepleierutdanning består av 50 prosent pasientnær praksis og i tillegg mye ferdighetstrening og simulering. Men praksis er ikke tilstrekkelig alene. Overføring av erfaring direkte til nye situasjoner er ikke alltid mulig. Kjennetegn ved dagens helsetjeneste er blant annet krav til raske endringer, ressursbegrensninger og komplekse og mangfoldige pasientsituasjoner, samt endret demografi og økende sosial ulikhet. 

Vi lever i et samfunn som skal være i handlingsberedskap for nasjonal og global usikkerhet og uforutsigbarhet, som for eksempel flyktninger, krig og pandemi. For å møte dette må sykepleiere kunne utvikle og ta i bruk ny og relevant kunnskap. Dette krever en selvstendig faglig rolleforståelse med en spørrende, reflekterende og kritisk tilnærming til faget. For å kunne være i stand til dette er forskningsbasert kunnskap avgjørende. Slik kunnskap bidrar for eksempel til at profesjonsutøvere har verktøy å «tenke med». Refleksjon i praksis kan ikke basere seg på praksiserfaringer alene. Teori, forskning og praksis må gå hånd i hånd i all profesjonsutøvelse for at sluttproduktet for pasienter og samfunnet skal imøtekomme de kvalitetskrav helsetjenesten er tuftet på.

Frykter nivåsenking

Budskapet i opptaks - og profesjonsmeldingene bekymrer oss, blant annet det at karakterkravet til opptak til bachelor i sykepleie foreslås fjernet. Begrunnelsen er et stort behov for sykepleiere, men at mange motiverte unge møter «stengte dører» på grunn av svake karakterer fra videregående. Vi mener dårligere inntakskvalitet kan føre til at utdanningen må justeres og tilpasses og dermed resultere i nivåsenkning både i utdanning og praksis. Er dette en ønsket utvikling?

Vi må finne andre løsninger enn å senke inntaksnivået og redusere akademisering i sykepleiefaget. Sykepleie kan og må være jordnært og akademisk samtidig. Vi frykter at faglig nivåsenkning fører til lavere yrkesstatus, stengte karriereveier og dermed også dårligere rekruttering til sykepleie på sikt. Å fjerne karakterkrav vil til syvende og sist føre til en motsatt effekt av ønsket utvikling om at flere skal velge sykepleieutdanning. Ønsker denne regjeringen å «rasere» en utdanning og dermed et fag og en profesjon som er en av de viktigste bærebjelkene i samfunnet vårt? Vi er mer enn bekymret for at de politiske signalene som nå kommuniseres i opptaks - og profesjonsmeldingene vil påvirke kvaliteten i tjenestene og pasientsikkerheten i negativ retning. Vi ber dere politikere lytte til alle innsigelsene som kommer fra studenter, fagorganisasjoner og fagmiljø. Det er ikke for seint å snu.

Randi Andenæs (professor emerita, OsloMet) 

Marit H Andersen (seniorforsker og professor, OUS, UiO)

Kristin Haraldstad (professor, UiA)

Sølvi Helseth (professor OsloMet, UiA)

Gudrun Rohde (professor og seniorforsker UiA, SSHF) 

Berit Rokne (tidligere professor, UiB)

Astrid K. Wahl (professor og seniorforsker UiO, OUS) 

Kronikkforfatterne har alle lang erfaring fra praksis, utdanning og forskning innen sykepleiefaget. Ingen oppgitte interessekonflikter