Paradoksalt at Voss sjukehus må kutte stillinger

JEG ØNSKER Å SENDE et tilsvar til saken om kutt i stillinger på Voss. Selv om jeg til en viss grad kan la meg provosere av ledernes svar på kritikken, er problemet slik jeg ser det større enn hva vi kan løse lokalt og regionalt. 

Over hele landet varsler nå leger om uholdbare arbeidsvilkår og et stort arbeidspress. Den politiske løsningen skal være å «ta vare på fagfolkene vi allerede har» uten at jeg har fått med meg konkrete tiltak her og nå. Sykehusledere er likevel (her og nå) nødt til å kutte antall ansatte og legge ned sykehussenger fordi de ikke kompenseres for lønnsvekst og inflasjon i samfunnet. Dette til tross for at helsepersonell etter mitt inntrykk er lønnstapere i samfunnet i forhold til ansvar og arbeidsmengde. Helseministeren virket i Debatten mest opptatt av gevinsten av et IT-løft innen helsetjenesten. Dette kan kanskje være en liten del av en forbedring for å kvitte seg med tidstyver, men foreløpig ser vi hvor utfordrende det har vært for prestisjeprosjektet Helseplattformen, som av ansatte vurderes å være en trussel for pasientsikkerheten. «Direktoratet for e-helse» ble også et pengesluk. Overambisiøse IT-prosjekter er dessverre ikke hele løsningen. For sykehuset er driften sammensatt av mange ulike arbeidsgrupper som jobber i team, så kutt for noen betyr kutt for helheten. Derfor blir jeg provosert og urolig når arbeidsgrupper på min arbeidsplass nå er truet. Oppgavedeling har vært angitt som et nøkkelord, men det blir færre igjen å ha noen oppgavedeling med, når sykepleierstillinger kuttes samtidig som man skal gjennomføre denne omleggingen… Det blir igjen motstridende tiltak i forhold til mål og mening.

BT: Helse Bergen vil fjerne senger på Voss sjukehus

UOPPNÅELIG. At sykehuset går i minus, er ikke et argument i seg selv for kutt. Det må vurderes i forhold til hvor realistisk budsjettet har vært i utgangspunktet og hva personalbehovet vil bli på sikt. For arbeidstakerne virker det som om vi og pasientene må ta konsekvensene av uoppnåelige anslag. Etter et svært begrenset innsyn i budsjettforslagene på Voss, fremstår organiseringen av sykehusbudsjett for meg omtrent som en anbudsrunde. Satt på spissen: At noen er flinke til å selge fantasier, betyr ikke at de er egnet til å drifte et sykehus. Jeg betviler ikke at alle har de beste intensjoner om å skape et godt helsevesen, også de som vedtar sykehusbudsjett lokalt og regionalt. Kritikken går derfor i hovedsak til øverste ansvarlige, helseminister og andre helsepolitikere, som fører til at salgs- og næringslivsmentaliteten får for stor plass. Sykehusdirektører er skyldige i å pålegge ansatte å være en buffer av «produksjonskapasitet» som ikke er realistisk. Dette har vi vært med på lenge nok. Dette hamsterhjulet kan ikke gå raskere uten en vesentlig oppgradering.

Til tross for kritikken: Det å jobbe på sykehus er for meg alt i alt en god erfaring. I utgangspunktet finner man her arbeidsomme, engasjerte, dyktige kollegaer som har klart å møte en fersk lege med et godt læringsmiljø. Vær så snill å ta godt vare på dem! Alle har en tålegrense, og for mange er man nå nærmere den grensen enn hva som er komfortabelt.

LØNNSOMT. Det virker umulig å drive en «lønnsom» og forsvarlig sykehusdrift i dag. Det har vært et politisk ønske i Norge å ha befolkning i distriktene. Over hele landet forventer vi den kommende tiden en eldrebølge. Hva blir løsningen? Å nedskalere helsetilbudet eller å omgjøre finansieringen?

Ingen interessekonflikter oppgitt

Rapport fra sykehjem: 15 timer mellom måltid