Penger på bok – eller katta i sekken?

Ivar Sønbø Kristiansen, professor

ENKLE ØKONOMISKE beregninger kan være nyttig for privatøkonomien. Finansministeren har signalisert at folk med bra inntekter, mange av dem er ansatt i helsetjenesten, verken blir skatte- eller pensjonsvinnere i fremtiden. Sparing til pensjonsalder kan derfor være klokt.

Et vell av finansinstitusjoner frister med ulike spareprodukter (tabell 1). Det enkleste er sparing på høyrentekonto eller i pengemarkedsfond. Dette er oversiktlige produkter der vi lett ser hvordan renter og innskudd bygger seg opp over tid.

IS I MAGEN. Sparing i aksjefond har blitt et populært alternativ til banksparing fordi avkastningen kan bli mye høyere enn på bankinnskudd. Fordi aksjekurser kan falle drastisk, innebærer kjøp av fondsandeler også en betydelig risiko.

Historisk har verdistigningen vært høyere i aksjemarkedet enn i banken, men dette forutsetter en lang tidshorisont og is i magen. Dersom du blir engstelig når børsene har hatt store fall og selger fondsandelene – og heller kjøper på nytt etter solid børsoppgang – vil du miste meravkastningen børsene kan gi.

Ved individuell pensjonssparing (IPS) kan man spare inntil 15.000 kroner per år, og 28 prosent av sparebeløpet går til fradrag i skatten. Sparepengene låses imidlertid inne til pensjonsalder. Kunden disponerer sparebeløpet i ulike fond; pengemarked, aksje og obligasjon – etter egenvurdering eller råd fra finansinstitusjonen. Avkastningen ved IPS kan derfor være den samme som ved kjøp av aksjefond, men det påløper mer gebyrer.

RISIKO. Aksjer og aksjefond kan ha høy avkastning, men risikoen for tap er også større. Typisk er avkastningen høyere desto større risikoen er, og risikoholdning står sentralt ved valg av spareform.

Sparing i aksjer og fond krever oppmerksomhet fordi man bør følger med i kursutvikling. Banksparing kan være mindre tidkrevende. IPS og tjenestepensjoner innebærer at sparepengene låses inne til pensjonsalder. Dette kan være en fordel hvis man fristes til å sløse dem bort underveis, men en ulempe hvis bedre sparealternativer skulle dukke opp.

SKATT. Bankrenter og avkastning på aksjefond belastes fortløpende med 28 prosent kapitalskatt og eventuelt formueskatt. IPS – og tjenestepensjoner – utløser ikke skatt i spareperioden, men man betaler inntil 45 prosent inntektsskatt når pensjonen kommer til utbetaling.

IPS gir altså en skatteutsettelse, men til gjengjeld kan skatten bli høyere.

GEBYRER. Nesten uansett hvilken spareform du velger, vil finansinstitusjonen tjene penger mens du som kunde bærer tapsrisikoen. En rekke spareprodukter har etableringsgebyr og årlige forvaltningsgebyr som tærer på sparepengene. Dersom du setter 250.000 kroner i banken med tre prosent årlig rente, er du god for 523.000 etter 25 år. Om du i stedet kjøper et spareprodukt med én prosent årlig forvaltningsgebyr, er du bare god for 410.000 selv om dette også skulle oppnå tre prosent avkastning. Om IPS-en i tillegg tar tre prosent etableringsgebyr, er du nede på 398.000. Forvaltningsgebyr beregnes også i den perioden du får sparepengene tilbake som pensjon.

Det er stor variasjon i gebyrene på tilsynelatende like produkter, og det er neppe grunn til å takke ja til det første «drømmetilbudet» man får.

KATTA I SEKKEN? Uansett spareform er avkastningen usikker fordi det er vanskelig å spå om fremtiden. Børskrakk, finanskriser, skatteendringer og andre uforutsigelige hendelser vil påvirke avkastningen. I en viss forstand kjøper vi katta i sekken.

Selv fulgte jeg i 1975 Legeforeningens råd om å kjøpe pensjonsforsikring i Norsk Kollektiv Pensjonskasse (nå DnB). Mye senere oppdaget jeg at jeg kunne ha fått en like god avkastning på en vanlig høyrentekonto i bank tross alle skattefordeler med pensjonssparingen. NKP/DnB ble vinneren – ikke jeg.

GODE RÅD? Hvilke råd kan jeg gi yngre kolleger som vil sikre økonomien i alderdommen? For det første ville jeg sette sparepengene i banken til jeg er sikker på at jeg har forstått de aktuelle spareformene. For det andre vil jeg be den som ønsker å selge et spareprodukt, om å levere en livstidanalyse av forventede gebyrer og avkastning sammenlignet med innskudd på en bankkonto.

Finansrådgivere kan gi gode råd, men må være uavhengige. De som selger spareprodukter, anbefaler ofte produkter finansfirmaet selv tjener mest på. En kritisk vurdering av fordeler og ulemper ved alternativene bør være en selvfølge (tabell 2). Actas salg av spareprodukter til eldre med tvilsom dømmekraft er velkjent. Personlig synes jeg DnBs salg av såkalte strukturerte produkter er mer tankevekkende. DnB, som har staten og en rødgrønn regjering i ryggen, solgte et produkt med beskjeden sannsynlighet for gevinst til kunden. Da en kunde ba om erstatning etter tap, var svaret ikke unnskyldning, men rettsak. Lykke til med pensjonssparingen!