Verdens beste helsevesen?

Det har vært en heftig jobbstart for vår nye helseminister, Jan Christian Vestre. Bare en uke inn i sin nye stilling måtte han stille i studio hos NRK Debatten, etter at det kom frem at han og hans ansatte hadde private helseforsikringer i Vestre AS i 2018. Vestre var relativt vag da han ble bedt om å ta stilling til om han er for eller imot praksisen rundt private helseforsikringer. Han skrøt imidlertid tydelig av vår offentlige helsetjeneste, og han ga lovnader om at de stadig økende pasientkøene skal bli kortere. Vestre presenterte ingen konkrete planer for hvordan det faktisk skal løses.

Alle er enige i at vi trenger et bedre helsevesen. Det får vi ikke ved å fortsette å påstå at vi tilbyr «verdens beste helsehjelp», og at de som er uenige driver med skremselspropaganda og har en privatiseringsagenda. Vi vet at rundt 800 000 nordmenn har tegnet private helseforsikringer, og at over 250 000 står i pasientkøer. Da hjelper det fint lite at Norge i 2021 ble kåret til landet med verdens beste helsevesen av den amerikanske stiftelsen The Commonwealth Fund. I undersøkelsen konkurrerte vi for øvrig bare med ti andre land, vi og lå på åttende plass for blant annet behandlingsforløp og inntektsrelaterte forskjeller. Det betyr at vi i realiteten er best av 11 på noen områder og i bunnen på andre. En liten skjønnmaling, der, altså.

Umusikalsk 

Det er godt å høre Vestre innrømme at vi må «erkjenne utfordringene og manglene» våre, men samtidig garanterer han at folk skal være trygge på at de får hjelp når de trenger det. Helseministeren lover også at alle som trenger akutt hjelp og er alvorlig syke skal få hjelp. Det blir relativt umusikalsk når hverken kronisk syke pasienter, psykisk syke pasienter, pasienter med kvinnehelserelaterte utfordringer eller helsepersonell virker særlig begeistret for «verdens beste helsevesen». Alt for mange er slitne og lei av å navigere i et system som åpenbart ikke er godt nok. Det er ikke uten grunn at «Leger må leve»-aksjonen spredte seg som en farsott på sosiale medier, eller at utallige kvinner med endometriose, adenomyose, PCOS, PMDD, vulvodyni eller andre diagnoser har sett seg nødt til å stå frem i media med intime og vonde detaljer om egen helse, i håp om å endre norsk helsesektor til det bedre.

Dette viser at de som sitter ved makten tydeligvis også har definisjonsmakt. For hva er egentlig «alvorlig sykdom»? Må folk være døende for at de skal betegnes som syke nok til å få denne effektive og trygge helsehjelpen Vestre lovpriser? Vi har hørt for mange historier om pasienter som oppsøker hjelp ved selvmordstanker, men kun får bistand hvis de faktisk har forsøkt å ta sitt eget liv. Pasienter med kvinnehelselidelser forteller stadig at de blir uføre som følge av ulidelige smerter, fordi de i årevis får beskjed om at det ikke er noe galt med dem, helt til sykdommene tar over kroppen, hodet og livet – og gjør dem sengeliggende og ødelagte. Når er de «syke nok» til å få «verdens beste helsehjelp»? Hvor på denne tidslinjen ville de vært kvalifisert til definisjonen «alvorlig syk»?

Vi heier på velferdsstaten 

Under debatten sa Vestre at velferdsstaten skal være den beste forsikringen vi har. At lommeboka ikke skal avgjøre hvor god tilgang folk har til helsetjenester. At det skal være likhet for alle i Norge. I dag er det en utopi for folk flest. Jeg ønsker meg mer realisme, mer håndfasthet og flere konkrete planer for hvordan vi faktisk skal bygge det offentlige helsevesenet og få ned pasientkøene. Vi i Endometrioseforeningen heier på velferdsstaten, og vi jobber aktivt for å bedre det offentlige helsetilbudet for en stor pasientgruppe. Vi har endelig blitt hørt, og det har blitt satt i gang viktige tiltak som vil bedre helsetilbudet for enormt mange fremover. Det er vi takknemlige for, men arbeidet som nå legges ned resulterer likevel ikke i kortere køer før om mange år. Vi trenger ikke mer skryt, politikere som klapper hverandre på skuldrene når de klarer å bevege skuta én centimeter fremover eller krangler om symbolpolitikk og moralisme. Vi trenger, og vi krever, handling og faktiske løsninger. Vi kan ikke ha et samfunn som påstår å være verdensmester i helse, samtidig som pasienter må vente i over et år på gynekologisk hjelp for ulidelige smerter. Politikere må slutte å se til en skjønnmalt fremtid og isteden realitetsorientere seg. For alle de som lider i pasientkøer i dag betyr det fint lite at fremtiden kanskje er annerledes.

Ingen oppgitte interessekonflikter