«Snakk med far min»

Markus Moe er ansvarlig redaktør i Dagens Medisin.

«Snakk med far min», er standardfrasen i eventyret Den syvende far i huset.

Ifølge folkeeventyret er en vandringsmann på jakt etter et sted å overnatte, men alle herrene i huset han kommer til, avviser å ta en beslutning – og viser videre til sin far. 

Sånn er runddansen også altfor ofte i helsetjenesten:
I spesialisthelsetjenesten har den politiske makten innrettet seg med en rekke nivåer. Når det dukker opp problemer, feil eller mangler – ofte omtalt som utfordringer eller inkurier – vises det ofte til et annet nivå. 

Denne avisen mener ikke at alt var bedre før. Tvert imot: Forskningen, behandlingsmetoder og en rekke prioriteringssystemer er langt bedre i dag enn for 15–20 år siden. Fagfolk må dessuten regne med å bli sett i kortene og forholde seg til krav og pålegg fra andre aktører enn kolleger og de faglige retningslinjene.

Vi har tross alt – og heldigvis – en demokratisk styrt helsetjeneste. Befolkningen ønsker og forventer at politikerne skal ta ansvar for det helhetlige helsetilbudet til befolkningen. Dette behovet har pandemien vist oss. Så kan man innvende at det ikke alltid er slik at våre fremste folkevalgte lykkes i rollen.

Mange mener dagens styringsmodell med prinsippet om armlengdes avstand gjør at politikerne har abdisert til fordel for «ansiktsløse byråkrater» og «glavalag», slik Bent Høie selv mente da han satt i opposisjon.

En moderne helsetjeneste må være et samspill mellom yrkesgrupper og nivåer – som på sitt beste forbedrer tjenestene og øker kvaliteten.

Men siden årtusenskiftet har makt gradvis blitt flyttet vekk fra dem som jobber pasientnært: Dette har skjedd fordi mange av strukturene som er opprettet, først og fremst gir mening fra toppen av pyramiden.

Det tas for lite hensyn til dem som jobber på klinikknivå.

Dagens koronasituasjon har avdekket store mangler i den norske helsetjenesten. Det er noe fundamentalt galt når Ahus, et sykehus som skal håndtere nesten 600.000 innbyggere, har innrettet seg med kun ti ordinære intensivplasser.

Stengte grenser har gjort at svenske akuttsykepleiere må holde seg hjemme. De siste ukene har vi sett at Ahus reddes av intensivmedisinske kolleger fra andre deler av landet. De har tatt vakter ved universitetssykehuset utenfor hovedstaden. Det er ille at Norge ikke ønsker og evner å utdanne sitt eget helsepersonell.

Fastlegekrisen og rekrutteringsproblemene til mange spesialiteter i sykehusene viser et system i ubalanse. De pasientnære miljøene må styrkes med fagkompetanse og støttefunksjoner.

I dag kamufleres mangelen på fagfolk – enten vi snakker om fastlegekorpset eller i psykiatrien – ved at ansvaret sendes videre til noen andre.

Krisen i helsetjenesten løses ikke ved å spørre noen i toppen av helsepyramiden om råd. Det er bare i eventyret at svaret henger i hornet på veggen.