Ja, hva skal vi egentlig med Norsk pasientskadeerstatning?

24. april skrev Leiv Hove artikkelen: Hva skal vi med Norsk Pasientskadeerstatning?

Hans innlegg ble besvar av direktør i Norsk Pasientskadeerstatning, Kristin Cordt-Hansen 29. april, og Anita Giæver Hansen 2. mai.

Pasientskadeforeningen er for og av pasienter som selv har opplevd en uønsket hendelse i norsk helsevesen. Man kan også si det slik: Pasientskadeforeningen er et direkte resultat av at Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ikke ivaretar pasientskadesaker på en god nok måte, slik vi ser det.

Hove har rett

I innlegget tar professor Hove opp flere viktige poeng.

«Nå opplever vi at pasientene har fått avslag på sine klager for helt opplagt behandlingssvikt. Og anke gjennom Helseklage fører ofte ikke frem.

Den eneste mulighet som gjenstår for pasienten, er å gå til sak mot Staten. Og nå bakker de fleste ut. Har vi råd til å engasjere advokat? Kan vi risikere å tape saken og må betale store summer i sakskostnader i tillegg?»

Norsk Pasientskadeerstatning mener at pasientenes rettsikkerhet er ivaretatt ved at man kan sende en klage til Helseklage, eller ved å ta ut søksmål i rettssystemet.

Det er her professor Hove har helt rett, de fleste har ikke råd til et søksmål mot staten. Hverken økonomisk, eller helsemessig. Er da rettsikkerheten for alle, eller er den bare for de ressurssterke?

Ressurser i særklasse

Dersom NPE eller Helseklage finner det for godt, innhenter de den ekspertisen de vil. De har råd til det, selv om de må hente vedkommende fra utlandet. Pasienten stiller ikke i en slik særklasse og må ta til takke med dårlig skrevet journal full av feil og mangler. Det er David mot Goliat!

Den dårlige journalen bruker staten som et sannhetsbevis. Hva skal pasienten stille opp med annet enn sine ord? De blir oftest ikke tillagt særlig vekt.

Professor Hove har også rett i at det ofte blir et ordkløveri mellom unge advokater. Vi i Pasientskadeforeningen har i flere år kalt dette for et «Verdensmesterskap i finurlig juss»

Det er slik det har blitt med pasientskadeordningen vår. Det handler mest om finurlig juss, det virker som at man leter etter et avslagsgrunnlag. Vi er enig med prof. Hove, det virker som at det for staten er viktigere «å få rett enn å ha rett».

Nye erklæringer

Om en lege erkjenner en feil, eller det åpenbart er gjort en feil, så risikerer man at jussen sørger for at erstatning ikke utbetales til den som kanskje burde hatt det. Hvorfor skal NPE sine egne leger vektlegges mer enn legen som har erkjent en svikt?

Er det sånn at NPE ikke stoler på godkjent helsepersonell? Eller velger man å bruke sine egne som er erfarne med hva de skal skrive og ikke skrive?

Vi opplever ofte at dersom en pasient på eget initiativ innhenter en sakkyndigerklæring, så svarer NPE med å innhente en ny erklæring for å så tvil om pasientens egeninnhentede. Ofte skjer dette også ved utmåling, da innhentes det en rapport med litt lavere VMI. Vi spør oss, hvorfor og er denne bygget på medisinskfaglig kunnskap?

Dette har vi sett i flere saker, men også innenfor feltet CRPS. Her bruker NPE sine faste spesialister i ortopedi, som virker til å ha liten kunnskap om CRPS. At dette er en klinisk diagnose, hvor man ikke kan sitte på et kontor på andre siden av landet å mene noe om pasienten har CRPS eller hvor mye pasienten er plaget. Vi har opplevd at NPEs faste nevrologer fjerner diagnosen med et pennestrøk, selv om den er satt av undersøkende spesialister etter Budapest-kriteriene. VMI settes så lavt som mulig.

Slik holder de på, de faste spesialistene til NPE. Det gjør de under et hvert fagområde de måtte tilhøre. De forholder seg kun til de dokumenter de får tildelt, som selvfølgelig er plukket nøye ut av NPE. I tillegg forholder de seg slavisk til mandatet som ikke nødvendigvis belyser det innklagede, de får ikke lov til noe annet.

Møte pasienten gjør de svært sjelden, ei heller prater de med pasienten for å høre deres versjon.

Mangelfulle journaler

Dårlige og mangelfulle journaler legger føringer for mangelfulle utredninger av spesialisten. Svært få får korrigert saken sin inn på rett vei, og avslagene kommer på rekke og rad.

Vi har sett at saksbehandler skriver «spesialisterklæringen» selv som et «notat» etter en samtale med en lege.

Hele ca. 70 prosent avslag hvert eneste år gjennom de siste årene. Dette tallet sier mye, for dette virker styrt. Er det virkelig ikke avvik i denne prosentsatsen? Nei, ikke det vi kan se og det er heller ingen indikasjon på at sakene er riktig behandlet slik direktør Giæver Hansen skriver i DM 02. mai. 24

Videre bør NPE ha en fantastisk database til læring for å unngå å gjøre samme feil flere ganger. Slik er det ikke i dag, det finnes ingen nasjonal læringsdatabase og det er kun den aktuelle skadevolder/ sykehus som får tilbakemelding.

Men hva om vi tenker at medholdsstatistikken til NPE og Helseklage ikke er riktig, og det er en høyere andel av pasientene som skulle hatt medhold? Har vi da en database med dagens medholdsprosent på 30 prosent, som kan brukes til læring dersom mange av sakene er behandlet feil?

Ei heller sier erstatningsutbetalinger på over 1 milliard kroner noe om kvaliteten på NPEs behandling av erstatningssøknader.

Slik vi i Pasientskadeforeningen ser det, så skal NPE først og fremst være der for den pasienten som er utsatt for en uønsket hendelse og hvor det foreligger svikt eller særlig stor og uventet skade.

Så til spørsmålet til prof. Hove: Hva skal vi med Norsk Pasientskadeerstatning?

Joda, vi trenger Norsk Pasientskadeerstatning.

Men vi som har brukt pasientskadeordningen opplever at ordningen ikke fungerer etter intensjonen.

Vi opplever også at direktørene Anita Giæver Hansen- Helseklage, og Kristin Cordt-Hansen- Norsk Pasientskadeerstatning, lever i en illusjon.

Ingen oppgitte interessekonflikter