Helse- og samhandlingsplan med kinaputter der det er behov for dynamitt

Nasjonal helse- og samhandlingsplan ble lagt fram 1. mars etter et overtidig svangerskap som oser av regjeringsinterne kompromisser. Planen er den viktigste helsepolitiske utkvitteringen av det store antall utredninger helseministeren har bestilt, der det viktigste grunnlaget er Helsepersonellkommisjonens rapport (NOU 2023:4 Tid for handling).

Regjeringen deler i hovedsak Helsepersonellkommisjonens situasjonsforståelse, men sier nei til kommisjonens mest radikale forslag til tiltak; å samle ansvaret for helsetjenesten på ett nivå og å gjøre en ny gjennomgang av sykehusstrukturen.

Bred enighet om målbildet

De største utfordringene er tilgang på nok personell, for dårlig sammenheng mellom tjenestene og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester. Knapphet på personell gjør det helt nødvendig å se kompetanse og kapasitet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng, og prøve ut nye arbeidsformer og organisering.

Det er slående at utfordringsbildet nærmest er identisk med det som ble beskrevet da samhandlingsreformen ble lansert i 2012, men med den forskjell at tilgangen på personell er blitt en mye større utfordring nå enn i 2012. Evalueringer viser at samhandlingsreformens utfordringer i stor grad gjelder fremdeles. Det var og er stor enighet om utfordringsbildet. Det var og er bred enighet om målbildet. Vi får bare ikke til å endre tjenestene slik vi ønsker.

Krever betydelig omstilling

Vi kan ikke bemanne oss ut av utfordringene slik vi har gjort tidligere. De store bærekraftutfordringene kan bare løses ved betydelige omstillinger i tjenesten i et helt annet omfang og tempo enn vi har sett til nå. Slike omstillinger møter sterk motstand både faglig, geografisk og politisk. For å lykkes kreves styringsstyrke og potent virkemiddelbruk over flere år. Det betyr i praksis at det må foreligge en tverrpolitisk enighet i bunn som tåler et regjeringsskifte uten at virkemidlene skrotes. Det nytter ikke at hver ny regjering skal innføre sine egne reformer og nye begreper. Nasjonal helse- og samhandlingsplan har dessverre ikke en slik endringsstyrke i seg.

Tidligere helseminister Gudmund Hernes sa at dersom man stadig stanger hodet i veggen, kan det være klokt å se seg om etter en dør. Det er flere gode vinduer i nasjonal helse- og samhandlingsplan, men de blir for små, og det er vanskelig å få øye på dører som kan bidra til å realisere den omstillingen som er nødvendig.

Noen problemstillinger er helt sentrale. Vi må ta den offentlige samtalen om hva som er et rimelig og realistisk forventningsnivå til offentlige helse- og omsorgstjenester. Etter et stort antall utredninger og diskusjoner om prioritering, må vi ha kommet dit at vi kan være tydelige på hva vi må si nei til.

Tomme ord

Regjeringen vil prioritere breddekompetanse og generalister. Det er faglig fornuftig, men hvordan skal man få det til i en tjeneste som har vært preget og drevet av spesialisering i hele sin historie? Her snakker vi ikke om en motbakke som skal forseres, men et overheng. Meldingen gir vage svar. Regjeringen vil videre ha en ressursallokering fra spesialisthelsetjenesten til kommunale omsorgstjenester. Igjen et fornuftig mål, men hvordan skal det realiseres når spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten lever i ulike etasjer uten noen form for felles styring? Meldingen snakker mye om å ”understøtte”, ”styrke” og ”oppfordre”. Dette er tomme politiske honnørord inntil de fylles med konkret innhold.

Helsepersonellkommisjonen pekte med rette på akutt- og beredskapsfunksjoner som svært personellkrevende. Mange av disse har lav utnyttelsesgrad og er dårlige løsninger når det er personellmangel. Regjeringens svar er at akuttberedskapen i distriktene og lokalsykehusene skal styrkes. Dette er et paradoks som får spagaten til å fremstå som en samlende øvelse.

Helsepolitisk forlik

Det private helsetjenestemarkedet konkurrerer om helsepersonellet. Vi lever i en tid med avtagende tro på et liv etter døden og en nesten korresponderende overtro på helsetjenestens muligheter. Livet er det kjæreste vi har. Mange har mye penger som de om nødvendig vil bruke på helsa, og det er mye penger i dette. Når det offentlige ikke kan innfri krav og ønsker, er bordet dekket for et økende og betydelig privat marked. Regjeringen vil få en oversikt over dette markedet, men det endrer jo ikke utviklingen.

Helsepersonellkommisjonen mener det er mulig å sikre en bærekraftig helsetjeneste, men bare dersom «alle er med». Å få alle med er urealistisk på et område preget av så mange særinteresser, og der ingen går i fakkeltog for helheten – med mindre det etableres et helsepolitisk forlik som tar Helsepersonellkommisjonens virkelighetsbilde inn over seg. Et slik helsepolitisk forlik er det ikke tegn til i dag.

Ingen oppgitte interessekonflikter