– Denne rapporten er en veldig klar melding fra brukerne om at de ikke har blitt tilstrekkelig informert og involvert i behandlingslingsforløpene sine, slik de bør forvente og slik vi er enige om at er godt fag og god praksis. Dette tar vi innover oss.
Dette sier fagsjef i Norsk psykologforening, Kim Edgar Karlsen, etter å ha sett gjennom hovedpunktene i en ny Sintef-evaluering av pakkeforløpene for psykisk helse. En lignende evaluering kom i fjor, også den var kritisk.

I denne evalueringen er brukere og pårørende spurt om hvordan de opplever pakkeforløpene.
Brukerne forteller, blant annet:

• At de opplever manglende kommunikasjon og informasjonsflyt mellom ulike behandlere tilknyttet samme enhet, og mellom ulike tjenester, og at de til stadighet måtte gjenta den samme informasjonen
  
• At de så på det som viktig å kunne komme med tilbakemeldinger på behandlingen, men fortalte samtidig at det kan være vanskelig å gi ærlige tilbakemeldinger. Grunnen var blant annet frykten for å miste behandlingstilbudet dersom man kom med kritikk.

– Fordel med tidsfrister
Evalueringen viser at få av dem som er spurt, hadde fått informasjon om pakkeforløp da de startet i behandlingen, og videre at det kun er et fåtall som hadde fått informasjon om behandlingsmetoder og behandlingstiltak ved enheten, eller tilbud utenfor institusjonen.
Ifølge evalueringen så imidlertid nesten alle brukerne pakkeforløp som positivt, da de fikk informasjon om målene og intensjonene med pakkeforløp.

De mente at det ville være med på å sikre dem visse rettigheter, og at det er til deres fordel at det finnes tidsfrister for ventetid og varighet på utredning.

Opplevde press for å bli frisk
Men det kommer videre frem at til tross for at pakkeforløpene i seg selv ikke har en tidsavgrensning eller forløpstid for behandling, så hadde enkelte en klar oppfatning av at det var blitt et større kost-nytte-fokus knyttet til behandling; Ved at behandlingen avsluttes raskere dersom du ikke nyttiggjør deg av den innen tilmålt tid.

– Dette førte til at flere opplevde økt stress og press på å bli frisk. Enkelte opplevde også at dette stresset gjorde dem dårligere. Andre fortalte at de ikke kom med reelle tilbakemeldinger på hvordan de hadde det i frykt for at de skulle miste tilbudet sitt, heter det i rapporten.
Brukere forteller også at de var redde for at eventuelle tidsbegrensinger ville føre til at de ikke fikk nok tid til å bygge en god relasjon til behandler, noe som ble sett på som essensielt for at behandlingen skulle fungere.

Mange ukjent med behandlingsplan
– Det fremkom flere eksempler på at behandlingsmetoden vedkommende mottar ikke blir godt nok forklart. Videre var det svært få av deltakerne i poliklinisk behandling som var klar over at de hadde en behandlingsplan, og det var nesten ingen som hadde vært med å utforme den. Nesten alle deltakerne så det som hensiktsmessig å skulle være med å utforme en behandlingsplan, heter det i rapporten.

• Pakkeforløpene for psykisk helse og rus ble innført for to år siden. Den første evalueringen, også utført av Sintef, kom for ett år siden. Den tok for seg fagfolks erfaringer etter det første året: Da oppga 68 prosent av de spurte, at pakkeforløpet i liten grad, eller ikke i det hele tatt, hadde bidratt til mer sammenhengende og koordinerte forløp. Å bedre dette var poenget med at man innførte pakkeforløpene.

Nå skriver Sintef i sin andre rapport, at «Snart to år etter innføring, har pakkeforløp for psykisk helse og rus blitt mer etablert, og i større grad fått «satt seg» som system når det gjelder de administrative rutiner og krav knyttet til koding og registrering», og:
– Her har utviklingen dreid seg om å oppfylle systemkravene på en hensiktsmessig måte, samtidig som det ikke innebærer for store endringer for fagfolk og praksis. Derimot viser evalueringen en svakere utvikling når det gjelder praktisering av rutiner og tiltak som er rettet direkte mot brukerne, for eksempel å involvere bruker i utarbeidelse av behandlingsplan, å praktisere faste evalueringspunkter sammen med bruker og en forløpskoordinatorrolle som først og fremst er til for brukeren, skriver de.

Dagens Medisin har på spørsmål om det, fått oversendt evalueringen fra Helse- og omsorgsdepartementet. Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) ble onsdag forhindret fra å gi sine kommentarer til rapporten. HOD opplyser at han kommer tilbake til saken.

Kim Edgar Karlsen i Psykologforeningen mener også at rapporten  «ikke minst er en tydelig beskjed til helsemyndighetene om at pakkeforløpene så langt ikke har fungert som virkemiddel for å løse de betydelige utfordringene vi har i tjenesten»:

–  Å løfte kvaliteten i tjenesten krever en langt mer sammensatt tilnærming enn hva en kan forvente av et pakkeforløp. Vi trenger nok folk og nok tid til å faktisk lytte til brukerne, sier Karlsen til Dagens Medisin.
– Og det må være tilstrekkelig fleksibilitet i tjenestene til at brukere og behandlere har reelle valgmuligheter. Vi må ha styringsmål som vektlegger brukerrapportert informasjon om bedring, livskvalitet og nytteverdi. Ikke minst må det være en felles forpliktelse over hele linjen til en kvalitetskultur med vilje til å justere kurs etter de tilbakemeldingene vi får om brukernes behov og kunnskap om hva som virker.

Karlsen, som tar forbehold om at han kun har rukket å lese rapportens sammendrag, legger til:

–  Tilbakemeldingene fra fagmiljøene i rapporten viser at pakkeforløpene paradoksalt nok kan ha lagt stein til byrden for allerede pressede behandlere. Pakkeforløpene har kommet med nye krav, nye roller og flere rapporteringer, uten avsatte midler til god implementering.

Også de pårørende er i evalueringen spurt om hvordan de opplever pakkeforløpene. De svarer blant annet at det ofte er vanskelig å få informasjon:

– Og at det er de pårørende selv som må «presse» seg på både for å få den informasjonen de trenger, og for at de skal bli involvert i tilstrekkelig grad, heter det i evalueringen.

– Det var ulikt hvorvidt pårørende hadde fått nok informasjon som gjorde at de opplevde pasientens behandlingsforløp som forutsigbart eller ikke. Flere uttrykte frustrasjon fordi de ikke visste noe om hva som skulle skje. Dette var særlig tydelig der pasienten var innlagt, og de pårørende ikke fikk beskjed om planlagt utskrivelse, heter det fra Sintef.
– I likhet med brukere i TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling), beskrev flere pårørende dårlige overganger, der pasienten ble sendt mellom behandling i psykisk helsevern og rus, og ble vurdert å ha for store rusproblemer til å få behandling i PHV, eller å ha for store psykiske utfordringer til å få behandling i TSB. De savnet da et behandlingstilbud som kunne ivareta både psykiatri og rus på samme sted, heter det i rapporten.

Rådet for psykisk helse: – Sprikende virkelighetsoppfatning

– Man kan gjøre mye med ledelse og organisasjon, men nå er grensen nådd for hva det er mulig å få til uten at betingelsene for å lykkes er på plass. Når du føler at du må lyve om progresjonen din i behandlingen for å få beholde plassen din, er det noe fundamentalt galt med systemet, sier Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

Gundersen viser til at Sintef-rapporten forteller om brukere som fryktet at tidsbegrensninger i behandlingen skulle gi dem mindre tid til å få en relasjon med behandlerem.

– Jeg opplever at virkelighetsoppfatningen spriker mellom behov og kapasitet, mellom pasient og behandler og mellom helsemyndigheter og klinikken, sier gundersen til Dagens Medisin.
– For pårørende og pasienter er opplevelsen at få får hjelp, ventetidene er for lange, det er høy avvisningsprosent og kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas ikke fullt ut. Hvorfor bruker vi ikke de samhandlingsverktøyene vi har, spør hun. 
Hun viser til at halvparten av de spurte ikke hadde individuell plan, ansvarsgruppe eller koordinator.
– Det er stor variasjon og mangel på standardisert opplegg for både informasjon og utforming av egen behandlingsplan. Samhandlingsverktøykassa må tas i bruk. Intensjonen med pakkeforløpene er god og bør utløse en kvalitetsreform innen det psykiske helsefeltet. Men – det forutsetter bedre rammevilkår, samhandling og ikke minst en virkelighetsoppfatning som deles. Nå erfarer vi at helsemyndighetene, spesialisthelsetjenesten og kommunene sjelden er på samme side i boken. Det er et problem at for mange kun anser pakkeforløpene som veiledende, sier hun.
– En grunnleggende forutsetning for alle parter for både gi og få hjelp er å få anledning til å bygge relasjoner. Derfor er det bekymringsfullt at det ikke prioriteres tid nok og at det går for fort i svingene. Dette handler blant annet om at det er for liten døgnkapasitet.

–  Det viktige nå er at vi ikke går i felle, og legger skylden på hverandre, ved for eksempel å peke på at «fastlegene ikke gjør jobben sin», jeg oppfatter det ikke slik. Mange gjør en god jobb uansett rolle. Men det er et gap mellom prioriteringer og muligheter. Grunnmuren må bestå av nok fagfolk og kompetanse.

– Er dere for utålmodige, pakkeforløpene kom først i 2019?

– Det er flere år siden jeg fikk en telefon om innføringen av pakkeforløp. Det har vært jobbet systematisk med dette i flere år. I bunn ligger det grunnleggende spørsmålet: Hva er vi verdt? Rapporten viser at det fortsatt er slik i helse-hierarkiet at mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer er lavt prioritert og ligger for langt nede på prestisjeskalaen til at vi som samfunn velger å løse disse problemene.

– Det er dypt tragiske resultater vi ser i denne rapporten,  avslutter Gundersen.