Spesialister vokser ikke på trær, de må skapes

«REKRUTTERINGSVANSKER!», «For mange vikarer!», «Operasjoner stanset grunnet personellmangel». Dette er noen av de mange overskrifter jeg har lest om tilstanden ved norske sykehus den siste tiden. 

Mange roper nå om sikkerheten til pasienter, om tapte arbeidsplasser, mens ledelsen i Helse Nord sier de mangler kritisk personell og er nødt til å gjøre endringer. Sykehus skal legges ned og sentraliseres, helikopter må kjøpes, super-sykehus skal skapes. Hele landsdelen skal konkurrere om den kompetansen som finnes. Vi skal tyne mer ut av de få vi har. Nå er det Helse Nord, neste gang Vest eller Midt. Men hvorfor ikke ta problemet ved roten - hva med heller investere i å utdanne helsepersonellet vi mangler, i stedet for kun diskutere sentralisering?

Selv jobber jeg som nuytdannet lege i Lofoten, et sykehus som nå trues med nedlegging av Helse Nord grunnet «rekrutteringsvansker». Som tillitsvalgt på sykehuset har så langt ingen tatt kontakt med meg og stilt meg disse spørsmålene. Når jeg selv stilte det til ledelsen i Nordlandssykehuset i Bodø, får jeg ikke noe særlig svar. Stemningen her i nord er at «alle flytter sørover», og at rekrutteringsutfordringer skyldes landsdelens geografi. 

Men ut ifra hva jeg leser i aviser og hører fra kjente så er det ikke hurra meg rundt og overbemannede sykehus over hele Østlandet heller. Så stor har belastningen vært at en ung lege og familiemor tok sitt eget liv. En egen hashtag er opprettet (#legermåleve). I mine øyne er ikke dét en gullstandard Helse Nord skal sikte etter. Hvordan sentralisering sørger for at det plutselig skal finnes flere spesialister i nord forstår jeg ikke. For meg fremstår det som enda et tiltak som vanskeliggjør hverdagen for landsdelens helsepersonell, og som igjen hindrer rekruttering og ivaretakelse av de ansatte som allerede er her.

STABILITET. En reell satsning på fremtiden hadde vært å investere i kunnskap. Kunnskap tilegnes i første omgang på studiet, men helsepersonell må videreutdannes i hele sitt yrkesløp for å sikre god behandling. Dette krever tid og ressurser. Tid til å lese seg opp, tid til å bruke lengre tid på sin første operasjon, tid til å lytte til erfarne leger som kan lære bort, tid til oppfølgning og diskusjon over valgene en tok. Og stabilitet. Stabilitet til å bli trygg på kollegaer, stabilitet til den erfarne legen stoler på deg, stabilitet i oppfølgning. Stabilitet til å skape tillit.

Dette er grunnen til jeg valgte Nordlandssykehuset Lofoten som min første arbeidsplass. Her er vi små, men nære. Nærheten skaper stabilitet, og tillit. Tillit som gjør at overlegen vet hvor jeg kan ta valg, og hvor jeg trenger veiledning. Tillit til hvor jeg skal utfordres, og når holdes tilbake. Tillit til læring. Og tillit avler tillit.

SENTRALISERING. I stedet skal vi nå sentralisere. Større pasientmengde, mindre tid. Mer press på de erfarne, mindre tid til de unge. Mindre stabilitet, mindre kjennskap til kollegaer, mindre tillit. Tillit avler tillit, mistillit avler mistillit.

Dette mener jeg gjelder tilsvarende for alt helsepersonell. Samspillet mellom de ulike rollene ved et sykehus blir holdt tilbake av et formalistisk regelverk som hindrer syke- og vernepleiere fra å utføre oppgaver. Hvorfor er en nyutdannet lege, etter seks år på lesesal, mer kvalifisert til stikke en pasient enn en sykepleier med erfaring, som attpåtil rent faktisk lærer dette under studiet?

Hos oss får noen sykepleiere muligheten til å spesialisere seg. Anestesisykepleiere som håndterer bevistløse pasienter mer elegant enn jeg kan drømme om, hjertesviktsykepleiere som spør om «vi» (les; jeg som nytudannet som sier ja) skal starte medisiner (jeg ikke har hørt om) i henhold til nyeste retningslinjene (som jeg ikke kjenner), og akuttsykepleiere som stille hvisker meg i øre riktig dosering av morfin, bedøvelse eller insulin til pasienten min i mottak.

INVESTERING. I Danmark finnes det for eksempel behandlersykepleiere på legekontorene, disse håndterer kols-, blodtrykk-, diabetes- og astmapasienter (utgjør ca. 1.2 millioner pasienter i Norge), slik at fastlegen har mer tid til å utrede og behandle andre pasienter. De får tillit. Og tillit avler tillit.

Dessverre skjer det alt for ofte at lederne ikke kan tilby etterutdanning av sykepleiere, siden de ikke har råd. En investering i fremtiden vi ikke tar oss råd til. For få ressurser og mangel på tillit i regelverket gjør at disse personene går lei av begrensninger og rutineoppgaver, og derfor søker seg til andre sykehus, eller alt for ofte, søker seg vekk fra helsevesenet. Personer som kunne avlastet leger. En avlastning som kanskje gjør at man ikke trenger den overbetalte legevikaren.

Her vil jeg også slå et slag for alt personell ved sykehusene – hjelpepleiere, radiografer, portører og sekretærer. Hva med å gi dem mer ansvar? Kanskje radiografer kan lære ultralyd? Kan hjelpepleiere få mer behandlingsansvar med god opplæring? Kanskje sekretærer kan holde styr på de 68.000 ulike behandlingskodene vi må finne frem til ved behandling av hver pasient? De kan utvilsomt bli mer effektive enn meg. Gi dem tillit. Tillit avler tillit.

LIS-PLASSER. Når vi først snakker om rekrutteringsvansker: hva med de over 800 nyutdannede legene som ikke får LIS1-plass? Det som burde være ens første legejobb. I dag får kun halvparten av nyutdannede leger LIS1-plass. Helsedirektoratet har bare opprettet plass til 50 prosent av de legene vi utdanner. Antallet LIS1-plasser vil i tilegg antagelig falle hvis flere lokalsykehus blir nedlagt eller betydelig endret. Lokalsykehusene er også de som, etter mitt syn, skaper de beste rammene for kunnskapsutvikling for unge leger.

Nå søker de nyutdannede vikariater i påvente av LIS1-stilling. Dessverre er de ledige vikariatene som følge av den allerede nevnte «rekrutteringsvansken», LIS-stillinger. Så uten den ellers nødvendige videreutdanningen i form av LIS1, så blir de ansatt som LIS2 og LIS3. De stillingene man burde få etter LIS1. Dette er igjen stillingene som skal lære opp LIS1. Og nå er det gått så langt at selv medisinstudenter jobber som LIS2 og LIS3, for å få erfaring  nok til søke LIS1. LIS1 leger ender dermed opp med å ringe studenter for veiledning. Velkommen til bakvendtland.

FRISTER IKKE. Jeg er nå 27 år, jeg har jobbet som lege i under ett år, ansatt av det offentlige helsevesenet. Det som burde være min arbeidsgiver de neste 40 årene. Videre burde jeg gå direkte spesialisering, bruke seks år, og komme ut og dekke spesialistmangelen. Være med å skape et solid fagmiljø, ha gode kollegaer, lære opp nye lovende leger.

Men det frister ikke å tvinges til over 400 timer overtid årlig uten tilstrekkelig faglig oppfølgning. Være blant dem som søker seg til krisesenteret for leger, Villa Sana, et tall som øker for hvert år. For allerede som nyutdannet blir man presset langt. Allerede her er det ressursmangel. Og nå skal sykehus legges ned, og enda flere LIS-plasser mistes. Legge mer press på de vi har igjen.

Isteden kan jeg jobbe i vikarbyrå. Få fri når jeg behøver det. Unngå å bli utbrent. Det gjør meg ikke til spesialist, det koster statskassen tregangeren en fast ansettelse. Men det frister mer, for også jeg vil ha et liv utenfor arbeidsplassen.

TILLIT. Så kjære helseminister, helsedirektører og andre ledere. Gi oss tillit. Bygg fra bunnen. Gi oss utdannelse, gi oss erfaring, la oss gjøre den jobben vi er utdannet til å gjøre! Så skal vi gi dere flinke og engasjerte fagfolk. Sykehuset er ikke bare et pengesluk av helsetjenester. Det er et utdannelsessted. Stedet hvor fremtidens helsepersonell utdannes!

Dere er saksøkt av over 170 norsk-danske leger, dere har 800 nyutdannede leger uten arbeid og dere har 17.000 sykepleiere utenfor helsetjenesten. Spesialister vokser ikke på trær, de må skapes! Ikke tenk kun på her og nå, tenk på fremtiden! Vis oss tillit, så skal dere få vår. For den har dere ikke nå.

Ingen oppgitte interessekonflikter