Prioritering når verken personell eller økonomi  strekker til, det er å si tydelig nei

Nordlandssykehuset står i en krevende spagat der forventningene til hva vi kan og skal levere, overstiger de rammene vi har. Vi leverer gode tjenester, problemet er at vi bruker penger og folk vi ikke har. Endring må til, og da kan en mulig løsning være samordning av helsetjenester på tvers av etablerte strukturer.

Helsepersonellkommisjonen har med stor tydelighet vist oss at vi ikke kan fortsette å drive på samme måte som vi har gjort til nå, til det har vi rett og slett ikke nok hender og hoder tilgjengelig for helsetjenesten. Mange tror at mangelen på helsepersonell er et framtidsproblem, men her i nord er det allerede et faktum. I tillegg konkurrerer vi med andre sykehus, med kommunene, og i noen tilfeller også med private helseleverandører om de samme folkene. Slik kan det ikke fortsette.

Mangel på personell

Vi må tilpasse driften til den nye virkeligheten der vi ikke lenger kan løse det meste med mer penger. Selv om vi trenger hver ekstra krone vi måtte få til å styrke vår drift, er det likevel slik at når vi ikke har egne ansatte i nødvendige stillinger da må vi ha dyr innleie, eller vi må bruke våre ansatte på overtid. Overtid er en belastning for våre medarbeidere, og fører til slitasje og sykefravær. Innleie er dyrt, det kan være en faglig dårligere løsning for sykehusene våre, og det er ikke gunstig for arbeidsmiljøet med manglende stabilitet og stor utskifting. Noen ganger har vi verken ansatte å sette inn på overtid, eller tilgang på vikarer.

Så hva kan vi gjøre? Vi må tenke nytt. Hvordan skal vi levere tjenester framover? Vi må finne nye måter å jobbe på der vi leverer godt på kvalitet samtidig som vi effektiviserer og endrer i tråd med tilgangen på arbeidskraft, økonomiske rammer og den medisinske utviklingen. For en ting er sikkert, vi må endre. Vi kan ikke fortsette slik vi gjør nå. Og det gjelder ikke bare Nordlandssykehuset. Spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten skal sammen levere framtidens helsetjeneste og vi kan ikke konkurrere om bemanning, påføre hverandre utgifter, eller unngå å dele på tilgjengelige ressurser.

Samhandling er nøkkelen

Samhandling er nøkkelen til suksess. I lang tid har vi øvd oss på, og blitt bedre til å samhandle internt i sykehusene, mellom avdelinger og på tvers av fag. Vi har fortsatt noe å hente her, men hovedsatsingen for samhandling framover må gå i aksen mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. Også her må vi tenke nytt, vi må jobbe sammen slik at vi løser helseoppgavene for befolkningen med klok bruk av våre samlede ressurser. Samhandling må bli til samordning.

Helseministeren har tatt til orde for at vi må se på en helsetjeneste. For å få det til må vi sørge for en felles forståelse av hvilke tjenester vi kan samordne, og hvordan vi kan levere på tvers av etablerte tjenestenivåer. Å erkjenne at vi sitter i samme krevende situasjon og bruke det som utgangspunkt for å definere, dimensjonere og drive effektive helsetjenester er helt nødvendig dersom vi skal løse utfordringen med færre ressurser.

Krevende endringer

Når vi nå i Nordlandssykehuset ønsker å se på samordning av tjenester med flere av våre kommuner, da er det ingen tvil om at vi har et felles mål om å levere likeverdige tjenester av god kvalitet. Utfordringene kommer når vi må endre etablerte strukturer, og ikke minst når vi sammen skal prioritere.

Endring er krevende, men ikke det samme som at noe blir verre. Det kjente og etablerte er trygt, men det nye kan oppfattes som utrygt og truende dersom vi ikke lykkes i å kommunisere godt og med en stemme. Skal vi samordne tjenester så må ordet vi bli hyppig brukt. Hvis det fortsatt er «de» i sykehuset og «de andre» i kommunene, så lykkes vi ikke.

Vanskelige prioriteringer

Å drive felles helsetjenester vil være framtidsrettet og vil innebære nødvendige, og også vanskelige, prioriteringer. Hvor skal vi bruke vår bemanning og våre helsekroner slik at vår befolkning får mest og best mulig helse? Prioritering i medgangstider er lett. Prioritering når både personell og økonomi ikke strekker til, det er å si tydelig nei. Samtidig må vi sørge for at tjenestene som gjenstår er gode nok, økonomisk bærekraftige, og bruker de menneskelige ressursene våre effektivt, på rett sted til rett tid. Prioritering der vi skal gjøre mindre, flytte på en tjeneste, endre innholdet i en tjeneste eller fjerne noe helt, den prioriteringen er vanskelig. Og her kan en av de største utfordringene for framtidens helsetjeneste ligge. Dersom vi ikke sammen, på tvers av etablerte strukturer, klarer å definere hvilke tjenester som skal leveres, hvis prioritering bare blir å bevare eller å legge mer til på listen over det vi allerede gjør, da bryter våre tjenester til slutt sammen fordi vi verken har folk eller penger.

Endring må til, og samordning må bli en viktig vei videre. Vi må erkjenne at det nettopp er når vi løser utfordringene i fellesskap at vi faktisk er i stand til å endre, prioritere og til syvende og sist levere en samlet, god og likeverdig helsetjeneste til befolkningen vår.

Ingen oppgitte interessekonflikter