Lokalsykehus og LEON-prinsippet

For oss som har jobbet i helsevesenet i flere tiår gjentar historien seg

På begynnelsen av 90-tallet arbeidet jeg på Lovisenberg sykehus i Oslo, som på den tid hadde vært truet av nedleggelse. Ullevål sykehus som ligger på den andre siden av Kirkeveien kunne ta over lokalsykehusfunksjonen, ble det sagt.

Lovisenberg overlevde med overbevisende argumentasjon og dokumentasjon:

• Folk flest har alminnelige sykdommer som best kan behandles på alminnelige sykehus (les:lokalsykehus)
• Pasienter ønsker hvis mulig behandling nær sitt lokalmiljø og sine pårørende. Lovisenberg viste høy pasient- og pårørende-tilfredshet i brukerundersøkelser 
• Fastlegene i sektoren var mest fornøyd med lokalsykehussamarbeid som muliggjorde god samhandling før, under og etter sykehusbehandling
• Lokalsykehuset Lovisenberg drev i god økonomisk balanse, og var mest kostnadseffektivt. 

Her kan man lese mer.

• LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) tilsier at man skal løse medisinske utfordringer på enkleste nivå, som altså også ofte er kvalitetsmessig det beste.
• Slik jobber vi som fastleger, som grunnmuren i norsk helsevesen. Og slik jobber et velfungerende lokalsykehus, i nært samarbeid med fastlegen og pasienten.
• Når man klarte å vinne kampen over Kirkeveien på 90-tallet, burde det være mulig å forsvare lokalsykehus i det ganske land.
• Lokalsykehus trumfer sentrale sykehus når minuttene teller, dvs hyper-akutt medisin. Har man medisinsk sett bedre tid er det også lettere å reise til mer spesialiserte sykehus.
• Kanskje er det samtidig på tide å gjenopplive sykehusgeneralisten spesielt i indremedisin og kirurgi og ikke bare dyrke organspesialistene. Dette ville kunne forenkle vaktsystemer på mindre sykehus og gjøre dem mer robuste.

Ingen oppgitte interessekonflikter.