Døden er ikke et nederlag

Overbehandling og hvordan det kan unngås har fått oppmerksomhet i det siste. Lars Erik Laugsand har med rette påpekt behov for helhetlig vurdering for å kunne ta en tidlig avgjørelse rundt behandling og nevner at overbehandling «snarere forlenger dødsprocessen. Det er ikke bare et medisinsk problem, men også en strukturell og kulturell utfordring.» (Dagens Medisin 12.02.25). Erlend Johan Skraastad understreker at vi bør snakke om overbehandling og oppfordre oss til at «vi må slutte å behandle når det ikke er mer å behandle» (Dagens Medisin 05.02.2025). 

Behandling, mye mer enn et ord

For å kunne takle utfordringer rundt overbehandling kan et utvidet perspektiv om ordbruk være opplysende for vår forståelse. Men ord speiler også en virkelighetsforståelse og slik  sett noen inngrodde sannheter eller holdninger om du vil. Det medisinske paradigmet har  over tid kommunisert internt og til samfunnet en behandlingsoptimisme med kurasjon og  helbredelse som det ultimate mål. Slik sett skiller ikke befolkningen, som tross alt mottar  denne ekspertisen, mellom siktemålet med behandling. Det er ikke rart at reaksjonene hos pasienter og pårørende blir sterke når utsagn som «behandlingen må avsluttes» presenteres. 

Men hvorfor bør behandling i det hele tatt avsluttes? Og hva forteller/impliserer et slik utsagn om palliativ omsorg og livets sluttfase?

Vi vil gjerne forsvare påstanden om at behandling aldri avsluttes. Fordi vi rett og slett tolker enhver handling, som har pasientens velvære i tankene, som en behandling. Uansett når behandling trengs, uavhengig av livsfase eller mulighet til å kunne kurere, bør våre tiltak være tilpassede. Dette gjelder også og kanskje enda mer når vi vurderer at sykdomsrettet behandling ikke er aktuelt. Ikke minst da bør all kunnskap og ferdighet, behandlingsmessig og omsorgsrettet, komme pasienter og pårørende til gode. Dette representerer en helt annen holdning til pasientene og pårørende enn uttrykket 'det er ingenting vi kan gjøre'. Når sykdom ikke kan helbredes, skal vi ikke avslutte behandlingen, men vi må endre formål med behandlingen. I lys av helhetlig vurdering fokuser vi på lindring av symptomer istedenfor å fokusere på sykdom i seg selv. Da blir det viktigste å finne en felles forståelse sammen med pasienten og de nærmeste. Denne palliative tilnærming er en spesiell kompetanse i seg selv og fortjener anerkjennelse. 

Døden er ikke et nederlag 

Døden er et universelt fenomen som er knyttet til livet. Vi bør derfor ikke se døden som et nederlag og prøve å unngå dette via fortsettelse av behandling som ikke er nyttig. Å ikke møte pasienter og pårørende underveis med å tilpasse behandling etter endrede forhold er derimot et stort tap. Helsevesenets manglende evne til å tilpasse tiltaksmålet hindrer pasienter og pårørende i å tilpasse seg den nye situasjonen der døden må ønskes velkommen. Dermed blokkerer vi for resignasjonen og det viktige, stille nærværet dem imellom. Vi fratar dem mulighet til å benytte denne siste tiden i livet sammen til det som er viktig for dem. Behandling skal være aktiv helt til livets slutt, for helt til siste øyeblikk bør vi ha velvære av pasienten og pårørende for øye. Dette er kjernen for omsorg og viktig i all palliativ behandling. 

Ingen oppgitte interessekonflikter