Hvordan kan vi unngå overbehandling og sikre verdig behandling i livets sluttfase?

Kollega Erlend Johan Skraastad løfter en viktig debatt om overbehandling i helsevesenet. Mange pasienter får behandling som ikke forlenger livet på en meningsfull måte, men snarere forlenger dødsprosessen. Dette er ikke bare et medisinsk problem, men også en strukturell og kulturell utfordring. Vi må endre hvordan vi vurderer behandling og sikre at avgjørelser tas ut fra pasientens funksjonsevne, prognose og ønsker, samtidig som pårørende involveres. 

Et viktig grep for å unngå overbehandling er å vurdere pasientens helhetlige situasjon, ikke bare sykdomsdiagnoser. Bruk av Clinical Frailty Scale (CFS) kan bidra til mer enhetlige vurderinger på tvers av helsetjenesten og gjøre det enklere å ta informerte beslutninger. Funksjonsnivå, ikke bare organutredninger og biomedisinske parametere, må veie tungt når behandlingsalternativer vurderes. I tillegg bør kognitiv funksjon kartlegges, da samspillet mellom fysisk funksjon og kognisjon ofte er avgjørende for pasientens samlede prognose. 

Må integreres i hele helsetjenesten

For å lykkes må funksjonsvurderinger integreres i hele helsetjenesten – i primærhelsetjenesten og på sykehus. Sykehusleger tar ofte avgjørende behandlingsbeslutninger, men konsekvensene av disse merkes i hele behandlingsforløpet. Dersom spesialisthelsetjenesten vurderer pasientens skrøpelighet og kognisjon før behandling iverksettes, kan vi unngå unødvendige tiltak og sikre at pasienter med reelle behandlingsbehov fanges opp tidligere. 

For skrøpelige eldre bør fokuset være på palliasjon fremfor aktiv behandling rettet mot helbredelse. For denne pasientgruppen gir lindrende behandling ofte en bedre sluttfase enn gjentatte sykehusinnleggelser og medisinske inngrep med usikker nytte. Palliasjon handler ikke om å gi opp, men om å sikre symptomlindring, trygghet og verdighet. Nytte-risiko-vurderinger må brukes mer aktivt i behandlingsvalg for å unngå belastende intervensjoner uten gevinst. 

Forventningssamtaler bør være en integrert del av primærhelsetjenesten. Fastleger må ta ansvar for å initiere slike samtaler med skrøpelige eldre og deres pårørende. Når akutte situasjoner oppstår, har mange aldri diskutert hva de ønsker av behandling, noe som kan føre til urealistiske forventninger og unødvendig intensiv behandling. Tidlige samtaler skaper trygghet og sikrer at pasientens ønsker respekteres. 

Forventningssamtaler

Ved innkomst til sykehjem må også forventningssamtale avklares tidlig. Dette bør være en automatisk prosess, hvor satsningsnivå og behandlingsbegrensninger diskuteres i første samtale med pasient og pårørende. Mange pasienter flytter til sykehjem sent i livet, og det er avgjørende at behandlingsnivå tilpasses deres behov. Ofte vil det være riktig at pasienten håndteres med god palliasjon på sykehjem fremfor innleggelse i sykehus. Tidlig avklaring kan forhindre belastende sykehusopphold og sikre en mer verdig livsavslutning. 

Pårørende spiller en viktig rolle i beslutningsprosessen, men mange føler seg uforberedt når de må ta avgjørelser på vegne av sine nærmeste. Helsepersonell må derfor legge til rette for samtaler der pårørende får realistisk informasjon om pasientens tilstand og behandlingsmuligheter. Når pårørende forstår at palliasjon ofte er det mest skånsomme alternativet for skrøpelige eldre, kan vi unngå unødvendig behandling og redusere konfliktnivået. 

Må inn i utdanningen

For å sikre en mer bevisst tilnærming til behandling i livets sluttfase må vi også endre hvordan helsepersonell utdannes. Dagens utdanninger fokuserer mye på diagnostikk og behandling, men i mindre grad på når behandling ikke lenger er hensiktsmessig. Palliasjon, funksjonsvurdering og kloke behandlingsvalg må få en større plass i undervisningen, og helsepersonell må få opplæring i samtaleteknikk og etiske vurderinger knyttet til behandling ved livets slutt. 

Overbehandling handler ikke bare om medisinske muligheter, men også om hvordan vi som samfunn forholder oss til alderdom, sykdom og død. Ved å vurdere pasientens funksjonsnivå systematisk, styrke palliasjon som hovedfokus for skrøpelige eldre, integrere nytte-risiko-vurderinger, involvere pårørende tidlig og endre helseutdanningene, kan vi sikre at pasienter får riktig behandling – verken for lite eller for mye. Dette krever en innsats fra både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er på tide at vi møter livets slutt med mer verdighet og bedre beslutninger. 

Jeg har fått verdifulle innspill fra mine kolleger Lars Kåre Hægstad, William Fossum og Eirik Øksenvåg, og vi håper denne replikken kan bidra til en videre faglig debatt om temaet.

Ingen oppgitte interessekonflikter