Fysisk aktivitet er viktig for kvinnehelsen

DET HAR BLITT snakket mye om kvinnehelse den siste tiden, etter at Kvinnehelseutvalget la frem rapporten «Den store forskjellen» 2. mars. I den forbindelse har det også blitt snakket mye om den lave statusen kvinnehelse har, og «alle» er enige i at vi må gjøre mer for kvinners helse.

LANGT FREM TIL MÅL. Et tema det har vært snakket svært lite om, er betydningen av fysisk aktivitet for kvinnehelsen. Den første norske offentlige utredningen (NOU) om Kvinners helse i Norge kom i 1999 (NOU 1999: 13). Der var det viet mye plass til fysisk aktivitet, og det vi den gangen kalte mosjon. Hvis man kjapt søker etter «fysisk aktiv» på nettet, får man opp 170 treff i den forrige NOU-en, mens det samme søket kun gir 19 treff i den nye.

I 1999 foreslo utvalget tiltak om «mosjonstilbud som må tilpasses kvinners ulike livsfaser og familieforhold» og at «fysisk aktivitet som anbefales kvinner må bygge på forskning og prosjekter hvor kvinner selv er aktører». I Kvinneutvalgets rapport den 2. mars ble det ikke lansert noen tiltak om fysisk aktivitet for kvinners helse. Betyr det at vi er i mål? Langt ifra. Tiltak knyttet til fysisk aktivitet tilpasset kvinner gjennom livsløpet er minst like aktuelt i dag.

LIVSKVALITET – OG VELFERDSGEVINST. Fysisk aktivitet betyr god helse, men til tross for mye og god dokumentasjon i løpet av de 24 årene som har gått siden sist, synes det å være lite anerkjent at fysisk aktivitet er essensielt for å forebygge sykdom, fremme god helse gjennom livsløpet – og kan benyttes i behandlingen av vanlige livsstilssykdommer hos både kvinner og menn. I tillegg vet vi at fysisk aktivitet blant annet kan gi glede, mestring, velvære, tilhørighet, og økt livskvalitet uavhengig av kjønn.

Fysisk aktivitet kan også bidra til at vi kan stå i arbeid lenger, at vi kan være selvhjulpne lengst mulig, og dermed redusere behovet for helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet har beregnet at vi kan oppnå en samfunnsøkonomisk velferdsgevinst på hele 239 milliarder kroner, dersom alle hadde fulgt anbefalingene om 30 minutter med fysisk aktivitet daglig.

Det finnes både Handlingsplan for fysisk aktivitet (2020-29), en Folkehelsemelding (Meld.St.19, 2018-19) og kartlegginger av hvor mange voksne og eldre som oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet siden 2008. Likevel har det vært lite fokus på viktigheten av regelmessig fysisk aktivitet for kvinnehelsen spesielt.

UFORSTÅELIG – OG OVERRASKENDE. Hvorfor er dette så viktig, tenker du kanskje?

Jo, det handler om en av de virkelig store forskjellene mellom kvinner og menn, nemlig svangerskap og fødsel. Hvis kvinner er fysisk aktive før, eller tidlig i svangerskapet, reduseres risikoen for svangerskapsrelatert hypertensjon med opptil 46 prosent, svangerskapsdiabetes med 34 prosent og svangerskapsforgiftning med 21 prosent. Risikoen for å føde for tidlig, reduseres også med 20 prosent. Dette er alle alvorlige svangerskapskomplikasjoner for mor og barn, men også risikofaktorer for hjerte- og karsykdom hos kvinner senere i livet.

Studier viser at det å få barn, er forbundet med redusert fysisk aktivitet hos kvinner, og at jo flere barn man har, desto mindre fysisk aktiv er man. Særlig gjelder det for kvinner som har små barn. I tillegg ble det nylig gjort kjent at gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (KMI) for kvinner som blir gravide i Norge, for første gang er over 25, som er definisjonen på overvekt, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Jeg synes derfor det både er uforståelig og overraskende at vi ennå ikke har kartlagt fysisk aktivitet blant gravide kvinner i Norge.

KARTLEGGING MÅ TIL. Helsedirektoratet gir anbefalinger om fysisk aktivitet for denne gruppen uten egentlig å ane noe om hvem – eller hvor mange – som følger anbefalingene når de er gravide. Vi vet dermed ikke om anbefalingene treffer målgruppen, om andre tiltak må settes inn, eller for hvem tiltakene skal rettes mot.

Det vi trenger nå, er derfor å kartlegge hvor stor andel av de gravide som faktisk oppfyller dagens anbefalinger om minst 150 minutter med moderat fysisk aktivitet i svangerskap, og å identifisere hva som kjennetegner dem som ikke gjør det.

Først da kan vi gi veltilpassede råd til dem som trenger det mest – og virkelig høste gevinstene av fysisk aktivitet for kvinnehelsen.

Ingen oppgitte interessekonflikter