Forslagene om psykisk helsevern i Helse Nord vitner om at det er bunnlinja som styrer

En datter skrev til oss:

«Det er galskap at de skal flytte DPS-døgn Tana til Alta til en plass milevis unna …. jeg hadde en pappa som har fått hjelp der og takk gud for at det var i Tana, da kunne lille meg få være med å få forklart hva som egentlig skjedde og hvordan ting fungerte for pappa».

Denne personlige historien belyser gapet mellom politiske beslutninger og virkelighetens behov.

Økning i kapasitet, men ikke i Nord?

Døgnkapasiteten skal økes og veksten i ressursbruken til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal være høyere enn veksten i de generelle bevilgningene til sykehusene, sa Helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol i sykehustalen 2024. Dette står i sterk kontrast til forslagene i Helse Nord og selv om styreleder Renate Larsen uttalte i Dagens medisin 18. januar, at i forslagene satses det på psykisk helse i Helse nord. Her bommer styreleder fullstendig, og vitner om at det er bunnlinja som styrer og ikke faglige gode tilbud, nær pasienter og pårørende.

Diskusjonen om omstillingen av psykisk helsevern i Helse Nord er en viktig debatt å ta opp. De foreslåtte endringene vil medføre betydelige konsekvenser og utfordringer for pasienter, pårørende og fagmiljøene i regionen. Forslagene fra arbeidsgruppen innebærer en betydelig "destabilisering og reversering" av dagens DPS struktur. Selv om det er positivt å styrke døgntjenester på sykehusnivå for mennesker med alvorlige psykiske lidelser, bør dette ikke gå på bekostning av etablerte fagmiljø og døgntilbud nært folk. DPS ble nettopp etablert for å kunne gi lokalbaserte tjenester innenfor psykisk helse, som et motvekt til sentralinstitusjoner. Det er bekymringsfullt at dette nå ser ut til å bli reversert.

Foreldet forståelse fører til belastninger for de det gjelder

Den litt forenklede forståelsen av at ved psykiske lidelser kan man sendes til døgninstitusjonen for så å komme tilbake til hjemmiljøet, trodde vi ble begravet for mange år siden. Tenker man at bussreise på 30-40 mil er helsefremmende for mennesker i psykisk krise? 

Her vil belastningen nok en gang lempes over på pasienter, pårørende og kommunehelsetjeneste. Det virker som om risikoanalysene som er gjort i arbeidsgruppen kun baserer seg på antakelser, uten at brukere og pårørende eller detaljert tallmateriale er involvert. Det er på ingen måte akseptabelt å ta buss alene i 10-14 timer når du har behov for å legges inn i døgninstitusjon. Alternativ vil da være fly/ taxi/helsebil med ledsager. Dette vil være svært kostbare løsninger, avstandene er like lange og vi har i perioder store utfordringer i forhold til været.

Vi går motsatt vei av internasjonale føringer

Lokalbaserte psykiske helsetjenester er en av WHOs hovedanbefalinger, og forslaget om sentralisering går imot disse anbefalingene. Det er viktig å ta internasjonale anbefalinger på alvor når man utformer helsetjenestene. Både i DPS Tana og i DPS-Alta kan rapportere om god tilgang på kvalifiserte sykepleiere og spesialsykepleier ved ledige stillinger. Vikarbruken de 5 siste år har ikke Tana DPS døgnenheten leid inn psykiatere, sykepleiere eller spesialsykepleiere. Her er det faste personalet som har videreutdannelse i kognitiv, par- og familie terapi. Disse sykepleierne flytter ikke bostedsadresse, som en av de fikk servert som løsning. I moderne psykisk helsehjelp brukes DPS - døgnavdelinger også til å forebygge forverrelser av tilstand og som en del av den akutte beredskapen i samfunnet. Også forebygging av unødig tvang fordrer tilgjengelige lokale tilbud.

Fra lite til ingenting?

Endringene vil medføre en alvorlig svekkelse av tilbudene og store utfordringer for den enkelte pasient, inkludert barn og unge. Tilgangen på døgnplasser er allerede knapp, og en ytterligere sentralisering vil dramatisk redusere tilbudet til pasienter og pårørende. Samtidig som det er høyt belegg på plassene. Behovene forsvinner ikke selv om plassene legges ned eller sentraliseres. Argumentet om at det er flere døgnplasser i regionen enn resten av landet kan skyldes behov for geografisk nærhet, og bør ikke brukes som en unnskyldning for å redusere tilbudet.

Det er også bekymringsfullt at regjeringens opptrappingsplan og bruk av FACT-team også vil kunne bli undergravd av disse endringene. Lange avstander vil bli enda lengre, og ambulansetjenestene står allerede overfor store utfordringer. Dette vil sette økt press på AMK, legevakt og akutte enheter som allerede opplever sterkt press. Her bør samarbeidet med kommunalt psykisk helsetjeneste styrkes, som også anbefales i opptrappingsplanen med en ytterligere styrking av de tre digitale FACT- team (D- Fact) knyttet opp mot hvert DPS (øst, vest og SANKS) hvor et solid lokalt fagmiljø er noe av nøkkelen for å lykkes.

De det gjelder må høres

Pårørende vil bli rammet av endringene, med økt reisevei og utfordringer knyttet til oppfølging og samtaler, slik vi er vitne om i innspillet til datteren i starten av teksten. Pasientene vil i større grad bli revet bort fra sine nærmiljø og distrikter, noe som kan oppleves som ekstra belastende.

Det er viktig å ta høyde for akutte tilfeller, hvor nedprioritering av mennesker med akutte behov vil kunne oppstå. Uforsvarlig tvang og lang ventetid på transport kan følge med en slik omstilling, noe som definitivt burde tas i betraktning før en endelig beslutning blir tatt.

Det er behov for en ansvarlig og inkluderende beslutningsprosess

Vi står overfor en avgjørende beslutning som vil forme fremtiden for psykisk helsevern i vår region. Derfor er det viktig at Helse Nord nøye vurderer de foreslåtte endringene og tar hensyn til de alvorlige konsekvensene og risikoen som følger med. Det er behov for en grundig involvering av brukere, pårørende og fagmiljøene i regionen for å sikre at de beste avgjørelsene blir tatt. Psykisk helsevern er en essensiell del av helsetjenesten, og det er viktig å sikre at tilbudet til pasientene blir opprettholdt og styrket, ikke svekket.

Signert av:

Espen Gade Rolland, leder av NSFs faggruppe innen psykisk helse og rus (SPoR)

Lene Gregersen, spesialsykepleier

Tone Sund Wahl, spesialsykepleier

Marja Heikkinen, spesialsykepleier og NSF tillitsvalgt

Maria Ellingsen, spesialsykepleier, NSF tillitsvalgt og leder av SPoR Finnmark

Åshild Østlyngen, fylkesleder i NSF Troms og Finnmark

Anna Cecilie Jentoft, Landstyreleder i Landsforeningen for i pårørende og etterlatte innen psykisk helse og Rop lidelser

Ingen oppgitte interessekonflikter