Tidsskriftene i kappløp om å være først – kan ramme kvaliteten på koronastudier

– Jeg frykter at det gjøres små og til dels dårlige studier uten skikkelig opplegg som gir stor risiko for at resultatene kan være feilaktige, sier fagmedisinsk direktør i Statens legemiddelverk, Steinar Madsen.

–  Det kan bety at vi gir en pasientbehandling som enten ikke har noen virkning, eller som kan være skadelig.

DHan mener det må rettes en pekefinger til tidsskriftene, som må sørge for at artiklene er gjennomgått kvalitetskontroll, og at man blir rimelig sikker på at resultatene er gitt på riktig måte.
– Metodikken må være god nok og det må være brukt en akseptabel metode.

– Det er typisk at også tidsskriftene kaster seg på bølgen, og vil være først ute. Hvordan man greier å gjøre en faglig kvalitetssikring på én dag stiller jeg meg tvilende til.

Et eksempel Madsen viser til, er den franske studien på hydroxychloroquine, det mye omtalte legemidlet som også brukes i malariaforebygging.

– Her satte en gruppe vitenskapsfolk seg ned og virkelig gransket studien til fingerspissene, og avdekket svakhetene.

Les mer om det i denne artikkelen i forbetterscience.com

– Kan man ikke lenger ha tillit til kvaliteten i de høyest rangerte tidsskriftene i denne situasjonen?

–  De store er seriøse, men jeg er redd at selv de kan miste hodet i denne situasjonen. For den som greier å finne en behandling som virkelig virker er selvsagt den store drømmen for en forsker, og et kupp for et tidsskrift.

–  Så derfor er jeg skeptisk til at leger og sykehus begynner å ta i bruk behandling utenom skikkelige forskningsprotokoller. Det kan ødelegge muligheten for å finne livsviktige svar, sier Madsen.

På spørsmål til FHI-fagdirektør og lege Magne Nylenna, om han mener man kan stole på selv de høyest rangerte tidsskriftene nå, svarer han:  

– Egentlig er det verre enn som så; For nå får man følelsen av at at halvparten av nyhetene spres utenom tidsskiftene gjennom blogger og fra enkeltpersoner. Dersom vi holder oss til indekserte tidsskrift, så ser vi at de alle har forsert fagfellevurdeingsprosessene.

– Det er et kappløp om å være først. Kvalitetssikring krever både tid og penger, sier Nylenna, som for øvrig også er professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo.

–  Man må alltid veie risikoen for feil: Risiko er sannsynlighet multiplisert med konsekvenser. Det er klart at sannsynligheten for å begå feil blir større nå, og så må man vurdere konsekvensene av eventuelle feil. Jeg tror at systemet fortsatt er så godt at feil blir fanget opp, om ikke i sanntid, så i alle fall i ettertid.

–  Alle tidsskriftene har en forhåndsfagfelle-vurdering, og en etter publisering. Folk som i mange tilfeller er like gode som fagfellevurdererne stiller da ulike spørsmål ved forskningen. Jeg tror på en måte at behovet for tempo, veier opp for faren dette innebærer, sier Nylenna til Dagens Medisin.