Hudplukkingslidelse: – Høyere prevalens enn tidligere antatt

–  Hudplukkingslidelse kan minne om en ruslidelse, sier Benjamin Hummelen seniorforsker og spesialist i psykiatri, avdeling for forskning og innovasjon ved Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus (OUS).

– Hva er hudplukkingslidelse?

– Hudplukking er en veldig vanlig atferd. Det er helt vanlig å ønske å ta vekk en kvise i huden eller få vekk ujevnheter som kommer til i huden. Noen mennesker klarer imidlertid ikke å stoppe å plukke på huden, noe som kan ha alvorlige konsekvenser slik som utbredt sår- eller arrdannelse og betydelig nedsatt psykososial og yrkesmessig funksjon.

–  Noen mennesker med hudplukkingslidelse bruker flere timer daglig på hudplukking. Å plukke på huden kan forsterke positive følelser eller dempe negative følelser som gjør at man kan bli avhengig av å plukke. Men på sikt har det alvorlige negative konsekvenser, sier Hummelen.

– Hudplukkingslidelse ble en formell diagnose da DSM-5 ble publisert i 2013, forteller Hummelen.

Les mer om kliniske studier for hudplukkingslidelse her.

Flere faktorer kan utløse eller trigge

Hummelen sier at det er flere faktorer som disponerer for hudplukkingslidelse og kan utløse eller trigge adferden.

– Noen mennesker er mer følsom for ujevnheter i huden enn andre som kan gjøre dem mer disponert for lidelsen. I tillegg kan stress eller kjedsomhet utløse hudplukkingsepisoder. Andre disponerende faktorer er vansker med å regulere følelser, svekket impulskontroll, og andre psykiske lidelser.

Hummelen sier lidelsen har en arvelig komponent, altså at man genetisk sett kan være mer sårbar for å utvikle lidelsen.

– Hudplukkingslidelse er ofte komorbid (tilleggssykdom red. anm) med andre psykiske lidelser som angst, depresjon og hårnappingslidelse.

– Plukking i seg selv kan være grunn for utvikling av andre psykiske lidelser, som gjør at man kan komme i en negativ spiral. For eksempel kan man bli deprimert fordi man ikke klarer å la være å plukke og man fortsetter å plukke for å prøve å få kvitt depressive følelser.

Lidelsen er også vanlig blant pattedyr og fugler i fangenskap forteller Hummelen.

– Lidelsen kan ha alvorlige konsekvenser. Det kan bli bagatellisert eller bli sett på som selvskading. Hudplukkingslidelse er forbundet med skam og dårlig selvfølelse.

– Å plukke på huden kan forsterke positive følelser eller dempe negative følelser som gjør at man kan bli avhengig av å plukke. Men på sikt har det alvorlige negative konsekvenser.

– Hvor mange antas å ha hudplukkingslidelse?

– Tall fra en stor amerikansk befolkningsundersøkelse viser at 2,1 prosent identifiserte seg med hudplukkingslidelse. En annen stor amerikansk befolkningsundersøkelse fant en prevalens på 1,4 prosent basert på et klinisk intervju.

Hummelen forteller at lidelsen har høyere prevalens enn tidligere antatt. Les mer om befolkningsundersøkelsen hvor personer identifiserer seg med lidelsen her.

Behandling

– Hvordan behandles lidelsen?

– Behandlingen som tilbys ved OUS består av vaneendringstrening, en form for atferdsterapi, kombinert med kognitiv terapi, sier Hummelen.

– Vaneendring er en vesentlig del av atferdsterapien. Det handler om bevisstgjøring av handlinger og på det man gjør både bevisst og ubevisst, sier Erna Moen som er initiativtaker av forskningsprosjekter om hårnappingslidelse (trikotillomani) og hudplukkingslidelse (dermatillomani).

Moen er pensjonist og tidligere psykiatrisk sykepleier ved Klinikk for psykisk helse OUS. Moen er fortsatt aktiv i forskningsprosjektene.

– Det er like viktig å gjøres oppmerksom på hva det er som utløser handlingen. Hva gjør at man hudplukker? Det handler om å avdekke prosessen.

– Når man begynner å klø/ få plukke trang, hvilke valg har man? Når man vet at det er dumt bør man gjøre noe annet. For å få det til må man virkelig ville å ikke gjøre det.

Moen sier at for å komme ut av vanen handler det om å få tankene inn mot spørsmålene hva gjør jeg nå, og hva er best for meg på sikt?

– Dette er ubegripelig vanskelig, og skikkelig intenst, sier Moen.

– Gjennom terapien og bevisstgjøring handler det om å få til det å tenke etter, ikke klore mer og klare å se gevinsten. Slik henger det sammen med den kognitive terapien.

– Dette er sosialt handikappende for mange. De fleste vet ikke om andre som gjør dette, noe som kan lede til skam, angst og depresjon. Selvmordsraten i denne pasientgruppen er høyere enn i normalbefolkningen.

Suksess-metode

Moen forteller om en metode man har hatt suksess med i behandling.

– Den metoden vi har hatt suksess med er at når pasient er bevisst på at en klør, så legg tommelen inn mot håndflaten, legg de andre fingrene rundt- da klarer man ikke klore eller plukke og får tid til å tenke gjennom hva man egentlig vil gjøre.

– Får man det inn som en vane istedenfor så vil man plutselig sitte med fingrene rundt tommelen istedenfor klore- eller plukkemerker, sier Moen

Hummelen forteller at den kognitive terapien som praktiseres ved OUS betegnes ofte som forpliktelsesterapi og er en såkalt «tredje generasjons kognitiv terapi».

– Trangen til å nappe kan bli påvirket av en generell tendens til å prøve å unngå eller redusere uønskede indre opplevelser. Behandlingen vil derfor fokusere på å lære pasienten å akseptere disse indre opplevelsene fremfor å forsøke å kvitte seg med disse.

– Fastleger kan hjelpe

– Som regel hjelper det ikke så mye å kjempe mot trangen. Gir man etter er det viktig å klare å akseptere det, og prøve igjen neste gang. Å gi etter er ikke det samme som resignasjon. Man må ha aksept for at det er vanskelig å kjempe imot.

– Hvor finnes det behandling for dette i Norge?

– Det eneste stedet her i landet som tilbyr spesialisert behandling, er OCD-spekter poliklinikken på Gaustad, Klinikk for psykisk helse og avhengighet , OUS, sier Hummelen.

– Derfor er det viktig bare det at pasienter kan snakke med fastlege om dette, og møtes med forståelse. Fastleger kan igjen hjelpe pasienter med å finne behandling og støtte.

– Atferdsterapi følger enkle prinsipper men kan være  vanskelig å gjennomføre i praksis og krever utdanning. Mitt personlige standpunkt er at atferdsbehandling og kognitiv terapi er forbeholdt spesialisthelsetjenester, men bare det å kunne snakke med fastlege om dette vil for mange være til hjelp.