Forskning og innovasjon er viktigere enn noen gang

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan for 2024-2027, skisseres det at samfunnet vil møte store utfordringer i årene som kommer, der spesielt personell vil bli en avgjørende faktor. Dette er også kommentert av regjeringen: «Vi går tom for folk før vi går tom for penger». Det vil derfor fremtvinge seg behov for større grep for å sikre fortsatt likeverdige og gode helsetjenester. Et av grepene bør være å styrke arbeidet med forskning og innovasjon.

Dette er en av de viktige oppgavene våre i sykehus og forskning er derfor også en lovpålagt oppgave. Gjennom forskning og innovasjon blir vi dyktigere til å diagnostisere og behandle pasienter, ta i bruk medisinske nyvinninger og finne nye og bedre måter å jobbe på. Kvalitet og effektivitet i arbeidet heves og styrker dessuten kompetansen til alle involverte ansatte. 

Situasjonen for forskning og innovasjon er imidlertid ulik mellom helseforetakene. Det kommer tydelig fram i den årlige rapporten "Forskning og innovasjon til pasientens beste- Nasjonal rapport fra spesialisthelsetjenesten 2023» som ble levert de fire regionale helseforetakene før sommeren.

Rapporten inneholder eksempler på hvordan forskning og innovasjon bidrar til bedre pasientbehandling. Det er gledelig å se så omfattende aktivitet fra ulike fagmiljø og profesjoner. I tillegg til å vise det brede spekteret av prosjekter, legges det fram statistikk på aktiviteten. Statistikken baserer seg på data fra eRapport (RHF sitt system for rapportering fra forskings- og innovasjonsprosjekt), NIFU (Nordisk institutt for studium av innovasjon, forsking og utdanning), Cristin (Current Research Information System in Norway), Forskingsrådet og Induct (innovasjonsrapportering). 

Oversikten over omfang og aktivitet gir oss et fantastisk grunnlag for å diskutere strategi og behov for prioriteringer fremover som er i tråd med nasjonale planer og strategier. Rapporten er derfor også presentert for alle de fire regionale helseforetakene. Det savnes imidlertid tydeligere refleksjoner rundt resultatene nasjonalt og for hvert regionale helseforetak.

Av rapporten framgår det en nedgang i antall vitenskapelige publikasjoner. Dette kan f.eks. være "Covid-effekten", men det kan også skyldes at sykehusene opplever for stramme budsjett, høye ventetider, høyt sykefravær, rekrutteringsutfordringer og ansatte som trengs i daglig drift og øyeblikkelig hjelp, framfor at de bruker tid til forskning og innovasjon. Det kan også handle om manglende kultur for forskning og innovasjon eller manglende struktur og langsiktige mål. Det ville i så fall kreve ulike strategier avhengig av årsak.

I rapporten fremkommer det at det er flere kvinner enn menn som avlegger doktorgrad (PhD), men det er jo også langt flere kvinner i helsetjenesten, så det hadde vært vel så interessant å sett på andel kvinner framfor antall kvinner med PhD. Det er også interessant å merke seg at det er flere menn som forsker etter endt doktorgrad. Det kan være flere forklaringer på dette, men verdt å diskutere, for vi er avhengige av at forskning er godt integrert i alle fag og profesjoner uavhengig av kjønn.

Når det gjelder forskningsmidler så synes de å være stabile over tid. Det finnes noen regionale forskjeller, bl.a. forskning innen psykisk helsevern. Selv om psykisk helse over tid har blitt styrket, kan det allikevel være hensiktsmessig å øke denne delen jfr. opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033).

Overraskende er det at det er så lite av helsetjenesteforskning. Ettersom vi lever i en tid med betydelig omstillingsbehov, burde det vært bedre lagt til rette for forskning på hvordan vi driver vår virksomhet og effekter av endringer og nye behandlingsformer og at vi forsker på endringer som skjer i samfunnet opp mot helse.

Vi har dessuten rikelig med befolkningsbaserte helsedata og kvalitetsregistre. Å gjøre registerdata lettere tilgjengelighet vil kunne øke forskningen innenfor dette området.

Rapporten viser også at det en økning på deltakelse fra pasienter i kliniske studier, mens det ikke er like stor økning i antall studier. De fleste er legemiddelstudier, men det framkommer hvor stor andel er forskerinitiert mot andelen industri-initiert. Det er nyttig med uavhengig forskning også, som å se på bruken av medisiner på f.eks. nye behandlinger. Dersom det er lav andel av forskerinitierte studier, så kan det skyldes at denne typen forskning ofte er forbundet med tunge byråkratiske prosesser, noe man kan gjøre noe med.

Med hensyn til spredning av oppdragsstudier mellom regioner, er det hele 68 prosent (308 studier) som utføres bare i en helseregion. 25 prosent av studiene har studiesteder i to regioner, seks prosent av studiene gjennomføres i tre regioner, mens bare én prosent (fire studier) har studiesteder i alle fire helseregioner. For å øke samarbeid ble det nasjonale senteret Nortrials etablert, men vi synes ikke å se den tverregionale effekten av dette enda. Hvilke årsaker kan dette skyldes er også verdt å diskutere. 

En slik felles nasjonal styresak kunne med fordel inneholde et mer strategisk blikk på veien videre, om ikke nasjonalt, så kunne de regionale helseforetakene gjøre det. Å diskutere økonomiske og faglige prioriteringer er nyttig for å følge opp strategier og handlingsplaner, stortingsmeldinger og oppdragsdokument. Det kan være en ide å ha en egen oppfølgende sak på dette i både regionale helseforetak og underliggende helseforetak. 

Interessekonflikter: Lindy Jarosch-von Schweder er styremedlem i HMN RHF