Har nådd 5000 medisinske doktorgrader ved UiO

Artikkelen er oppdatert, en feil versjon ble først publisert.

RIKSHOSPITALET (Dagens Medisin): Davit L. Aghayan som nylig disputerte, ble også nummer 5000 som tar doktorgrad ved Det medisinske fakultet i Oslo.

I sin avhandling, hvor retrospektive studier sammen med en randomisert studie (OSLO-COMET trial) ble inkludert, har Aghayan presentert og sammenlignet de kirurgiske og onkologiske resultatene (den tilbakefallsfrie overlevelsen og den generelle overlevelsen) ved kikkhull/laparoskopisk og åpen kirurgi ved levermetastaser fra tykktarmskreft.

Bedre livskvalitet
Han konkluderer med at overlevelsen etter laparoskopisk fjerning av levermetastaser var like bra som etter åpen kirurgi, mens den gir bedre livskvalitet, kortere sykehusopphold, og er kostnadseffektivt.

Han mener at laparoskopi nå må bli foretrukket behandling, og får støtte fra sin veileder, professor Bjørn Edwin. Kikkhullsoperasjon for svulster i leveren – såkalt laparoskopisk parenkymal bevarende leverreseksjon – ble i Norge først utført av Edwin i 1998.

I dag utfører OUS de fleste slike operasjoner ved kikkhull. Men dette har tatt sin tid, viser Edwin til.

Bjørn Edwin (t.v) var med da Davit L. Aghayan fikk heder for doktorgraden.
Foto: Vidar Sandnes

– Det er de konservative kreftene ved sykehuset som gjør at det tar så lang tid. Jeg kom hit i 1996 for å lage nye teknikker, og for å føre ting videre, ikke minst ved hjelp av kikkhullskirurgi. Da jeg sa at jeg skulle operere lever, sa avdelingssjefen den gang at «da slutter jeg». Etter hvert ble det akseptert, og når vi nå ser at pasientene kan dra hjem etter en eller to dager – og at det onkologiske resultatet er like bra – er det jo ingen tvil, sier Edwin.

Studiene som ble publisert i Annals of Surgery og Annals of Internal Medicine, viser at de som fikk kikkhullsoperasjon for svulster i leveren, i snitt lå i to dager på sykehus. Pasienter som hadde fått åpen kirurgi lå i snitt fire dager på sykehus. Pasientene ble fulgt opp i median seks år, og overlevelsen var lik for begge operasjonene.

Stolt dekan

Jens Petter Berg, prodekan for forskning ved Det medisinske fakultet, sier han er stolt både over Aghayans forskning og over antallet doktorgrader som produseres.

– Vi fører ikke nasjonal statistikk fra tidenes morgen, men vi er opptatt av dette fordi vi hadde nummer én i 1817. Vi så i en opptelling at vi nærmet oss 5000, og da ville vi markere det, sier Berg.

– Det er essensielt at vi produserer ny forskning: Undervisningen vår er forskningsbasert, og alle som ansettes i vitenskapelige stillinger, forventes å forske.

Jens Petter Berg. Foto Vidar Sandnes

Det er ikke all forskning som publiseres i velrenommerte tidsskrifter, slik tilfellet er med Aghayans forskning, men det viktigste er at forskningen blir kjent, mener Berg:

– Det stemmer at det kan variere hvor man får publisert forskning, og hvor omfattende arbeidene er, men vi er mest opptatt av at forskingen blir sett – og brukt til å bygges videre på av andre. Åpen og tilgjengelig forskning er et viktig prinsipp for oss, sier Berg.

Han tok for øvrig, i sin tid, doktorgrad nummer 1367.

1000 ph.d.-ere til enhver tid

Instituttleder Dag Kvale ved Institutt for klinisk medisin ved UiO peker på at det ved instituttet er rundt 1000 forskere i ph.d.-programmet til enhver tid.

Dag Kvale.
Foto: Vidar Sandnes

Han understreker at kulturbygging er viktig for universitetet:

– Jo flere vi har, desto flere blir veileder-kompetente, og også gode til å få ekstern finansiering. At vi har så mange i ph.d.-programmet, reflekterer at virksomheten er stor. Kompetanse- og kulturbygging skaper forskningskultur inn i sykehusene.

– Vi er på Institutt for klinisk medisin, og likevel dekker forskningen hele spekteret. Det som er ekstra flott, når det først ble en kandidat nummer 5000, er at han til dels har et klinisk prosjekt som får konsekvenser. Og så går han videre i en post.doc. – det er veldig stas, sier Kvale.

Davit L. Aghayan oppgir at han ikke har interessekonflikter.