Psykologforeningen mener en nullvisjon for selvmord kan føre til mer tvang

10. september lanserer statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie regjeringens nye handlingsplan mot selvmord. Bakgrunnen er at 600 mennesker hvert år tar sitt eget liv.

«Selvmord er et betydelig samfunns- og folkehelseproblem, og krever innsats fra en rekke sektorer. Regjeringens nye handlingsplan for forebygging av selvmord inneholder en nullvisjon som skal bidra til at selvmordsforebygging prioriteres høyere, og til å tydeliggjøre vårt felles ansvar og langsiktige forpliktelse i dette arbeidet», skriver Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og Statsministerens kontor i pressemeldingen i anledning fremleggelsen. 

Psykologforeningen er ikke enig i at en slik «nullvisjon» vil bidra til at færre velger å ta sitt eget liv.

«Psykologforeningen er glad for at regjeringen tar initiativ til å sette selvmord og selvmordsforebyggende arbeid høyt på den politiske agendaen. Likevel er vi usikre på om en «nullvisjon» er det riktige overbygningen for en slik satsning. Nullvisjoner for selvmord har vist seg å ha uheldige sideeffekter i sammenlignbare land», skriver president Håkon Kongsrud Skard i sin blogg her i Dagens Medisin.

Hjelper ikke å bygge «autovern»
– Vi ønsker ikke å snakke ned arbeidet. Tvert imot er vi glad for initiativet fra regjeringen, men vi er uenige i hvilke virkemidler som er mest effektive, utdyper han.

Skard reagerer også på at begrepet «nullvisjon» brukes om et såpass komplekst område som selvmordsforebygging.

– Sammenligningen med trafikksikkerhet gir assosiasjoner om at «bare vi bygger mer, høyere eller bedre autovern», så vil problemet forsvinne.  Men selvmord er jo et ekstremt komplekst fenomen som kan ha mange, ulike og samtidige årsaker som bidrar. I tillegg til at det er et fenomen som heldigvis er relativt sjeldent. Tanken om at det er tilgjengelige tiltak, bare man ruller ut nok av dem, til å forhindre alle selvmord, er en tanke vi synes er skummel.  

Fokus på feilsøking
Han baserer sin skepsis blant annet på erfaringer fra Sverige, som introduserte en nullvisjon for selvmord i 2008.

– Erfaringene fra Sverige er at en nullvisjon ikke har hatt den effekten man har ønsket, men tvert imot ført til et større fokus på feilsøking, og da gjerne for å finne en system- eller behandlerfeil. Ofte i form av at man ikke har krysset av riktig, eller ikke brukt sjekklista. Det er viktig informasjon å dokumentere, men vel så viktig når det gjelder selvmord, er det kvalitative innholdet i behandlingen, som ikke kan fanges opp av et skjema, minner han om.

– Disse erfaringene er ikke et argument vi bruker for å konkludere verken i den ene eller den andre retningen, men det er betenkelig at erfaringene ikke har vært med i diskusjonen eller utredningsutvalget når regjeringen nå presenterer denne handlingsplanen, sier Skard videre.  

Tvangsparadoks
I Sverige har man også opplevd at tvangsbruken øker med en slik nullvisjon. «For oss her i Norge er det verdt å spørre seg om en nullvisjon for selvmord er forenelig med det politisk uttalte ønsket om å redusere tvang i psykisk helsevern», argumenterer Skard i blogginnlegget.

Han viser til en studie publisert i BMJ Medical Ethics som antyder at nullvisjonen har potensielle kontraproduktive sider ved seg, og at flere områder står i direkte konflikt med pasientenes interesser og virker ødeleggende på pasient-behandler forholdet^.

I konklusjonen heter det at «De vanligste identifiserte manglene var relatert til omsorg i det umiddelbare grensesnittet mellom pasient og personale».

– Her er vi inne på de iboende motsetningene som vi forholder oss til i praksis i dette fagfeltet. Dersom vi skal være sikret null selvmord, vil det kreve voldsomme inngrep overfor befolkningen og pasientene. Mens det vi jo ønsker å redusere tvangsbruken og styrke pasientenes selvbestemmelse, både som et behandlingsmål, men også som et prinsipp, og det er slike hensyn som jeg tenker må inn når vi snakker om å få ned antall selvmord og nok en grunn til at dette visjonsbegrepet er uheldig, utdyper han.

– En individualisering av ansvar
Skard frykter at en nullvisjon mot selvmord også kan føre til en individualisering av ansvar.   

– Det viktigste er betydningen for brukerne, men det er klart at det også har effekter for medlemmene våre. Vi vet at det å være involvert, som ansatt i psykisk helsevern, i et suicid er en av de mest belastende hendelsene våre medlemmer opplever. Og vi frykter, avhengig av hvordan dette implementeres, at det vil føre til en ytterligere individualisering av ansvar for et suicid for den enkelte behandler, med påfølgende skyld- og skamreaksjoner.

Enig i målet, men ikke overskriften
Håkon Skard understreker at Psykologforeningen deler engasjementet for å minimere antall selvmord og presiserer at han ennå ikke har lest handlingsplanen, som altså skal legges frem 10. september.

– Men vi er uenige i overskriften. Den er valgt som et veldig sentralt begrep i regjeringens lansering av handlingsplanen, og det er det vi reagerer på. Så får vi gå nærmere inn på detaljene i planen når den foreligger.

– Så er det et spørsmål om hvordan vi best kan få til det. Det å sørge for gode tjenester er definitivt et ledd i det. Det er mange tiltak vi mener er positive for å få ned antall selvmord og vi bidrar gladelig i jobben for å få til det. Men begrepet nullvisjon som en styrende parameter inn i denne handlingsplanen, frykter vi vil medføre uhensiktsmessige konsekvenser som ikke trekker i den retningen den er ment til å gjøre, men kanskje i helt motsatt retning.