Klinisk forskning på psykoselidelser: fra frontlinje til fragmentering

Forskning er en av de fire hovedoppgavene til sykehusene og helt nødvendig for utvikling og forbedring av morgendagens behandlingstilbud. Forskning er videre en tydelig bestilling fra Helse Sør-Øst i oppdragsdokumentet for 2024, der styrkning av forskning, innovasjon og kompetanse er ett av tre hovedmål for inneværende år. Seksjon for Tidlig Psykosebehandling ved Oslo universitetssykehus (OUS) tar dette oppdraget på alvor med flere pågående store og små forskningsprosjekter. Det er bygget en infrastruktur for forskning som gjennomsyrer seksjonen, både gjennom forskende klinikere og tilknytning til og samarbeid med forskningsmiljøer i egen og andre klinikk(er). Resultatet av dette er at det til enhver tid deltar mellom 30 og 40 prosent av seksjonens pasienter i kliniske forskningsprosjekter, mens målet i klinikken er på 5 prosent. Nøkkelen til de høye tallene er at positive holdninger til og erfaring med forskning er integrert blant ansatte i tillegg til en godt utarbeidet infrastruktur og muligheten til samarbeid på tvers av døgn og poliklinikk.

Langt fra beroligende

I vårt intervju med Dagens Medisin 13.12.2024 uttrykker vi vår bekymring for hvordan den kliniske behandlingsforskningen skal ivaretas. Tilsvaret fra Klinikkleder Petter Andreas Ringen er dessverre langt fra beroligende for de av oss som i flere år har jobbet med å integrere forskning og klinikk ved OUS. Ringen viser til at det er gjort tilstrekkelige risikovurderinger i forbindelse med omorganiseringen. Vi stiller spørsmålstegn ved risikovurderingen knyttet til forskning. Risikoen vurderes å være liten, men hvordan kan dette stemme når flere store prosjekter berøres direkte av omorganiseringen? Hvilke tiltak skal kunne ivareta dette når hele grunnlaget for gjennomføringen blir borte?

Når det anføres i klinikkens handlingsplan for forskning (2023-2025) at kombinerte stillinger mellom forskning og klinikk er et mål og at forskningsleveranse og tid til forskning er sentrale temaer, er det underlig at det å splitte en seksjon med et så sterkt forskningsmiljø vurderes som nærmest uten risiko. Fra et forskningsperspektiv kan det se ut til at handlingsplanen står i sterk motsats til de faktiske handlingene. Det kan fremstå som om klinisk behandlingsforskning er et slagord mer enn en realitet. Vi er helt enige i at det er viktig å få til klinisk forskning også ved andre enheter som for eksempel de distriktspsykiatriske enhetene, men ser behov for å understreke at det å overføre forskningskultur og infrastruktur fra ett sted til et annet er et omfattende arbeid. Historien viser at det er en reell fare for at klinisk behandlingsforskning kan forsvinne.

Lite fokus på forskning

Fra tillitsvalgte og ledere ved OUS har vi i flere måneder blitt fortalt gjennom e-poster og møter at dette gjøres for å spare 4 millioner kroner. Vi og flere med oss ble derfor overrasket over at dette ikke var hensikten med omorganiseringen (Klinikklederen: Flytting av poliklinikk gir godt nok pasienttilbud). Hensikten er å sikre en bedre pasientflyt i framtiden for personer som rammes av en psykoselidelse. Dette er vi enige i er viktige tiltak som fortjener økt fokus. Det kan også være at dette er et tiltak som bidrar til det. Det vil fremtiden vise. At forskningen som var vårt hovedanliggende, blir skadelidende, får lite fokus i tilsvaret utover at man må få til klinikknær forskning også med den nye organiseringen. Det er vanskelig å være uenig i det. Hva disse tiltakene skal innebære er imidlertid høyst usikkert. Hvis klinikknær forskning er et hovedmål for OUS, og noe man ønsker i alle seksjoner, kan det virke mot sin hensikt å legge ned en seksjon som allerede har lykkes med dette. Kanskje et mer fornuftig og målrettet tiltak ville være å oppmuntre andre seksjoner til å adoptere lignende praksis?

Klinisk behandlingsforskning er en kjerneoppgave, men det krever svært mye arbeid (og penger) å etablere forskning i klinikk. Potensialet ligger i at dagens forskning kan være morgendagens (bedre) behandling – også innenfor psykisk helsevern. Enhver forskningsgruppe som har forsøkt å oppnå maksimal integrering mellom forskning og klinikk, vet hvor mye arbeid og innsats som kreves fra både klinikere, ledere og forskere for å lykkes. De vet også hvor sårbart dette arbeidet er – det kan raskt rives ned. Det er innsparinger som gjelder i psykisk helsevern. Dette går utover den kliniske forskningen. Nye mulige behandlingsmetoder blir ikke utprøvd. Dette går unektelig utover de personene som er rammet av en alvorlig psykisk lidelse og deres nære pårørende.

Ingen oppgitte interessekonflikter