SMITTEVERN: Kommunelegen har ansvar for smittevern i den enkelte kommune, og er blant annet pålagt av loven å lede arbeidet med beredskapsplaner og tiltak og gi informasjon til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer. Legene kan for eksempel be om råd om vaksinering fra myndighetene. Foto: Colourbox
– Kan forstå at flere avsendere av råd om tiltak ikke er optimalt
Områdedirektør Geir Bukholm ved Folkehelseinstituttet forstår smittevernlegers som er misfornøyde med å få beskjeder fra flere hold.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Annonse kun for helsepersonell
Smittevernlegene, et nettverk for smittevernansvarlige kommuneleger, er frustrert over uklarheter innen smittevernfeltet. Ved starten av juli trådte en rekke endringer i smittevernloven i kraft, men fremdeles må legene både forholde seg til Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.
– Vi er redde for at uklarhetene kan gjøre det vanskeligere for oss å gjøre jobben vår ved en krise eller større sykdomsutbrudd. Vi lurer på hvem vi skal ringe først, om vi kan være sikre på at vi får samme råd og hvem som bestemmer, uttaler leder Preben Aavitsland til Dagens Medisin.
Folkehelseinstituttet mener at dagens arbeidsfordeling «stort sett fungerer bra».
– Dagens organisering baseres på at FHI skal fremskaffe kunnskap om smittesituasjonen i Norge og gi råd til myndigheter, helsetjenesten og befolkningen. Helsedirektoratet kan i spesielle situasjoner pålegge kommuner, fylker eller statlige institusjoner å gjennomføre tiltak. Denne arbeidsdelingen fungerer stort sett bra og er i tråd med FHIs oppfatning av god praksis innen smittevernfeltet, skriver Geir Bukholm, områdedirektør for smittevern, miljø og helse ved Folkehelseinstituttet (FHI), i en e-post til Dagens Medisin.
Annonse kun for helsepersonell
– Ikke åpenbart hvor grensene går
Bukholm har likevel forståelse for legenes frustrasjon.
– I spesielle smittevernsituasjoner med særlig høy beredskap skal Helsedirektoratet samordne innsatsen fra myndighetene. Jeg kan forstå at flere avsendere, eller plutselig nye avsendere, av råd om tiltak i helsetjenesten ikke er optimalt for de mange i helsetjenesten som tar imot og skal følge rådene vi gir. Det er ikke åpenbart for alle hvor grensene mellom oss og direktoratet går.
– Viktig med entydige råd
– FHI mener det er viktig at smittevernrådene som gis under slike situasjoner har den samme solide faglige forankringen som i situasjoner med ordinær beredskap, skriver Bukholm.
– Det er ytterst viktig at myndighetene klarer å formidle entydige råd til helsetjenesten og befolkningen. Det bør vi klare å få til ved å videreutvikle dagens samarbeid mellom forvaltningsinstitusjonene. Et viktig prinsipp når beredskapen heves til et høyere nivå og flere aktører skal samordne sin innsats, er å sørge for at de institusjonene som samarbeider, fortsetter å ha sin utøvende rolle basert på sin kompetanse.
Han oppgir at FHI ikke har kommentarer til smittevernlegenes forslag om endringer, og viser til at det er «Helse- og omsorgsdepartementet som har ansvaret for at underliggende etater som Helsedirektoratet og FHI har rammeverk og ressurser til å ha adekvat bemanning og kompetanse i forhold til de oppgavene de skal forvalte.»
– FHI forutsetter at helseforvaltningen i arbeidet med praksisjusteringer på dette feltet videreutvikler rollefordelingen mellom FHI og Helsedirektoratet slik at man oppfyller kravet om entydige smittevernråd, i tråd med intensjonene i den reviderte smittevernloven.
