– Forundret over at vi har så mange færre sosialarbeidere

– Det snakkes veldig mye om personellmangel i helsetjenesten. Alle vi som har opplevd helsetjenesten, enten som samarbeidspartner eller pasient, registrerer hvordan det løpes i gangene, sier Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). 

Hun viser til at det er lite tid til å ta seg av pasientene helhetlig i den situasjonen pasienten er i psykososialt, og ikke minst familie og pårørende.

– Vi er forundret over at vi har så mange færre sosialarbeidere i helsetjenesten i Norge enn for eksempel i Sverige.

Man må tenke mye mer tverrfaglig i helsetjenesten, og hvordan også de sosialfaglige profesjonene kan bidra.

«Hva gjør jeg nå»
Hun presiserer at det ikke trenger å være konkurranse mellom profesjonene.

– Det handler om å se på de profesjonene man har tilgjengelig og hvordan man kunne løst oppgaven i fellesskap gjennom arbeidsdeling og samlet bruk av den kompetansen man er i besittelse av. 

For eksempel om man ligger på sykehuset, og så tikker det inn et automatisk brev fra NAV.

– De digitale systemene der klarer ikke å sortere om du sitter fastlåst på sykehus for kreftbehandling, eller om du har mulighet til å stikke innom arbeidskontoret eller NAV for å ta en samtale.

Det kan være en nabo som har hentet posten og bringer det til deg på sykehuset.

– Da kan du bli ganske skjelven og tenke «hva gjør jeg nå». Det er en typisk oppgave som en sosionom kan bidra med. Eller at det kan handle om bekymring for om snøen blir måket av taket.

Eventuelt bekymringene knyttet til familien, jobbvikariater eller sykmeldinger.

– Eller det kan være at barna er redde og at klassekamerater på skolen har sagt at alle som har kreft dør.

Et annet aspekt kan være å koordinere helsetransport og passe på at man får med seg alle papirene man skal ha med seg. 

Det handler om at noen kan være der og gi nærhet og forståelse, støtte og omsorg. Å kunne snakke med den enkelte og familie, bidra med praktisk tilrettelegging.

Nasjonale veiledere
– Det er veldig mange medisinske må-oppgaver som må gjøres. Alle som har hatt kortere eller lengre opphold på sykehus har registrert hvordan helsepersonell stort sett springer på klokke. Og så hører man pasienter som sier at de gjerne skulle hatt noen å prate med.

Det er ikke sikkert at det betyr å snakke med en psykolog, mener hun.

– Hvor mye tilgjengelig psykologkompetanse har vi i dette landet versus hvor mange sosionomer man kunne spilt på?

Man kunne sett på arbeidsfordelingen, og det er ikke sikkert at alle samtaler trenger å være av terapeutisk art, forklarer hun. 

– Det kan være den alminnelige nærheten, forståelsen og omsorgen. Samtale rundt praktisk og økonomisk tilrettelegging. Det tror jeg at sosionomer og psykologer kunne hatt en god arbeidsfordeling på. 

Hun sier at de samarbeider nok tettere innenfor psykisk helse-feltet og rusfeltet enn innenfor somatikken.

– Helse- og omsorgsdepartementet må gå gjennom oppgavespekteret i helse- og sosialtjenesten og se på hvilken kompetanse som er tilgjengelig og hvordan man på best mulig måte kan bruke kompetansen samlet sett gjennom god arbeidsdeling.

– Eller burde en bare startet den jobben i den enkelte helse- og omsorgstjeneste og ved det enkelte sykehus. Det kunne jo inspirere helse- og omsorgsdepartementet eller Helsedirektoratet til mulighet for ideutveksling og nasjonale veiledere for oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid.