Sunne valg må være mulig for alle

FOR SELV om hver og en av oss har et selvstendig ansvar for hvordan vi lever våre liv, inkludert hva vi velger å spise og hvor mye, så er det også et offentlig ansvar å gjøre det enklest mulig for oss alle å velge sunt. Det er all grunn til å spørre om dagens folkehelsepolitikk hjelper oss med det.  

Den nye rapporten fra Helsedirektoratet Utviklingen i norsk kosthold 2019, som ble lagt frem i dag, tyder på at poltikken og grepene som tas, ikke er gode nok. Det er fortsatt for få av oss som følger de nasjonale kostholdsrådene som er utarbeidet på et bredt og vitenskapelig grunnlag, og helt i tråd med internasjonale anbefalinger.

RIKTIGNOK ER det noen lyspunkter, men for mye går i feil retning. Tørre fakta viser blant annet at fra 2017 til 2018 har forbruket av grønnsaker og frukt og bær gått noe ned. I perioden 2010–2018 har kostens fettinnhold økt fra 35 til 38 energiprosent. Innholdet i kosten av mettet fett ligger stabilt på mellom 14 og 15 energiprosent. Det er vesentlig høyere enn anbefalt.

Vi spiser fortsatt langt mere rødt kjøtt og betydelig  mindre fisk enn anbefalt. Faktisk er det totale kjøttforbruket høyere enn det totale fiskeforbruket vårt. Alt dette er stikk i strid med de nasjonale anbefalingene og målsettingene.

LEGGER VI til at vi får i oss altfor mye salt hver eneste dag, ja det er det på mange måter en fattig trøst at stadig flere vender ryggen til sukkeret. Så er det lett å dempe gleden over mindre sukker ved å påpeke at grensehandelen ikke er med i beregningene fordi sikre data ikke er tilgjengelig foreløpig.

Det er all grunn til å anta at de mengdene med billig «godis» som hver dag finner veien over Svinesundsbroa og andre grenseoverganger vil gi et mindre positivt bilde. Hvor mye dette påvirker det faktiske sukkerforbruket får vi vite når Folkehelseinstituttet legger frem sin rapport om ikke altfor lenge.

ALT DETTE til tross. Det gjøres mye bra arbeid fra både Helsedirektoratet og en rekke andre offentlige, frivillige og private aktører for at vi skal vri kostholdet vårt i en sunnere retning. Høsten 2015 ble det etablert et saltpartnerskap mellom matvarebransje, serveringsbransje, FoU-miljøer, bransje- og interesseorganisasjoner og helsemyndigheter.

Det er et helt nødvendig grep sett i lys av at 70 til 80 prosent av alt saltet vi får i oss kommer fra helt vanlige matvarer som bearbeidede kjøttprodukter, kjøttpålegg, ost og brød. Det er rett og slett matvarebransjen som sitter på nøkkelen til mindre salt. Hvor vanskelig kan det være å fjerne litt salt fra kjøttdeigen, kjøttpølsa, falunkorven og noen brød?

I 2016 ble det også inngått en intensjonsavtale om tilrettelegging for et sunnere kosthold mellom helsemyndigheter og matvarebransje innenfor seks innsatsområder, med varig­het ut 2021. Gjennom avtalen forplikter partene seg også til å bidra til å redusere forbruket av tilsatt sukker og mettet fett, samt øke inntaket av frukt og grønt, fisk og sjø­mat og grove kornprodukter i befolkningen.

I juni 2018 ble intensjonsavtalen utvidet til å omfatte serveringsbransjen. Per 2019 har 98 virksomheter og organisasjoner sluttet seg til avtalen. Det er bare å heie på dette samarbeidet for slike samarbeid kan praktisk talt bære frukter. Men det haster.

DET ER ET betydelig problem at andelen av mettet fett ikke går ned. Årsakene er sammensatt. En forklaring kan være at lavkarbotrenden som kom feiende innover oss for noen år tilbake, fortsatt står sterkt. Det blåser også en slags naturlig matvareretrend over landet. Mange har en klokkertro på at animalsk fett er bra uansett, og at lettprodukter er en styggedom.  

Andelen med kjennskap til Helsedirektoratets kostråd har økt fra 45 til 52 prosent fra 2018 til 2019. Nær syv av ti svarer at de har tillit til kostrådene fra Helsedirektoratet. Det er et skritt i riktig retning. Tilliten til de nasjonale kostrådene gikk på en skikkelig smell rundt 2012.

DA RASTE debatten rundt lavkarbodietten for fulgt. Myndighetenes kunnskapsbaserte og tilsynelatende kjedelige råd tapte kampen om oppmerksomheten og troverdigheten. Enkeltleger ble de store vinnerne og tjente rått på å fremme lavkarbo som løsningen til en slankere kropp.

Det kan tenkes at folk flest er lei av det daglige mylderet av mer eller mindre veldokumenterte slanke og kostholdsråd og at nøkterne og til dels kjedelige råd fra helsemyndighetene likevel blir hørt. De fleste av oss vet at det ikke finnes noen enkel løsning til et slankere liv.  

HELSEMYNDIGHETENE må fortsette sitt arbeid med opplysning og kampanjer, og de må videreføre og styrke samarbeidet med matvarebransjen. Det er imidlertid ikke nok, selv om det ikke må herske noen tvil om at jeg - og bare jeg- har det endelige ansvaret for hva jeg putter i meg og om egen livvidde går ut, inn eller blir stående på stedet hvil. 

Og jeg, som de fleste andre forbeholder meg retten til å ta enge valg uansett hvor dumme de måtte være. Min soleklare rett til individuelle valg kan imidlertid ikke stå i veien for at offentlige helsemyndigheter tar de nødvendige grep for å hjelpe meg og alle andre til å velge klokt og sunt.

DERFOR ER det forstemmende å lese i den nye rapporten at forbruket av frukt og grønt går ned. Det kan ha sammenheng med at ordningen med gratis frukt og grønt i skolen ble slettet med et pennestrøk av den sittende regjering i 2014. Fra da av er dette tilbudet primært opp til den enkelte kommune og eventuelt foreldres evne og vilje til å betale. Det kan også skyldes at frukt og grønt generelt sett er for dyrt.

Det er også forstemmende å lese at konsumprisindeksen for fisk er økt mer enn for alle andre matvarer de siste årene. Da kan utviklingen vi ser ikke overraske noen. Det er bekymringsfullt også med tanke på sosial ulikhet i helse.

Helsedirektoratet har anbefalt Helse- og omsorgsdepartementet å innføre sunn skatteveksling. Det handler om å bruke skatt til å gjøre usunn mat dyrere og sunn mat billigere. Det er godt dokumentert at skatter og avgifter er effektive virkemidler – og det er god utjevningspolitikk.

DE POTENSIELLE samfunnsgevinstene av at befolkningen følger kostrådene er, ifølge Helsedirektoratet, totalt 154 milliarder kroner per år gjennom flere leveår og bedret helse, reduserte helsetjenestekostnader, og redusert produksjonstap.  

Det er vanskelig å forstå at ikke den økonomiske gevinsten alene er argumenter som fører til mer handlekraft fra dem som sitter med den øverste helsemakten. Men det kan vi kanskje ikke forvente med en folkehelseminister fra et parti som generelt er mot skatter og avgifter og for enkeltindividets rett til egne valg uansett hva det måtte koste den enkelte og samfunnet.