Historisk utdanning av nevrokirurger i Malawi

Med støtte fra NOREC ble det iverksatt et kirurgisk samarbeid mellom Oslo universitetssykehus (OUS) og Queen Elizabeth Central Hospital i 2012.

Ved hjelp av en stafett av norske nevrokirurger som sendes til Malawi og ukentlig undervisning via zoom, har Malawi snart fått sine to første nevrokirurger som er utdannet lokalt.

Jobbet dag og natt

I 2011 ble Avdeling for global helse ved Oslo universitetssykehus (OUS) kontaktet av nevrokirurg Patrick Kamalo. På den tiden var han den eneste nevrokirurgen i Malawi, med en befolkning på mer enn tyve millioner mennesker.

Ved hjelp av Norad-midler hadde Kamalo utdannet seg til nevrokirurg i Sør-Afrika. Den første tiden etter at han kom tilbake til Malawi fikk han ikke utføre de operasjonene som han var kvalifisert til, og det fantes heller ikke noe dedikert operasjonsstue.

– Jeg har vært alene, og som nevrokirurg er det et problem. Det er veldig små marginer for å gjøre feil. Dette har vært utfordrende, og jeg har måttet være tilgjengelig hver dag – dag og natt, forteller Kamalo, som nå er medisinsk ansvarlig i prosjektet.

Dersom han var bortreist og problemer oppsto, ble han likevel kontaktet. Når han kom tilbake og spurte etter pasienten, kunne han få beskjed om at vedkommende hadde dødd.

– Fordi jeg ikke var der, og fordi ingen andre kunne gjøre det.

Derfor ønsket han å etablere en egen nevrokirurgisk enhet ved Queen Elizabeth Central Hospital i hjemlandet Malawi, og med kjennskapen til Norad bestemte han seg for å kontakte Oslo universitetssykehus.

Ville utdanne flere

– Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk, fordi jeg tenkte at bistand – slik helsebistanden var organisert før, betød at man tar imot helsepersonell til Norge, England og andre land i Europa, så får de lisens her som leger og blir værende i Europa, forteller avdelingsleder Kristin Schjølberg ved Avdeling for global helse ved OUS.

Schjølberg sier at de til å begynne med iverksatte et forprosjekt og reiste til Malawi, hvor de undersøkte mulighetene for å være med i prosjektet.

– Det ble ganske tidlig klart for oss at vi skulle være med. Vi jobbet for å få inn midler via den norske ambassaden, og via OUS. Vi klarte å skrape sammen 300.000 kroner, og fikk bygd en operasjonsstue til nevrokirurgi, og en intermediær avdeling i Malawi.

De søkte midler fra Norsk senter for utvekslingssamarbeid (Norec) for å gjøre det mulig starte arbeidet med å utveksle helsepersonell.

– Jeg ville ikke sende norske sykepleiere og leger ut før vi hadde en egen avdeling, så da vi fikk midler i 2013, startet vi med å ta imot malawiere til Norge.

Sendte nevrokirurger til Malawi

Da byggingen var ferdig i 2014, ble de første norske sykepleierne sendt ut sammen med de malawiske, som da hadde vært i Norge i et halvt år. – Da var vi i gang med kompetanseoverføring, og vi begynte å bygge opp en helt ny enhet.

Arbeidet med å bli etablert som utdanningsinstitusjon i Malawi ble satt i gang. Ett av kriteriene som måtte oppfylles, var at de måtte ha to veiledere på plass – som var ferdigutdannede spesialister. 

– Veldig mange entusiastiske folk ved nevrokirurgisk avdeling, anestesiavdelingen, medisinteknisk avdeling og operasjonsavdelingene ved Rikshospitalet og Ullevål hadde lyst til å være med og bidra til at vi skulle få til dette. Det gikk likevel noen år før vi klarte å bli godkjent gjennom College of Surgeons of East, Central and Southern Africa (COSECSA).

For å oppfylle kravet om veiledning, sendte de nevrokirurger fra Norge.

– Vi måtte bevise at vi kunne stille med spesialister fra Norge, slik at ikke Patrick sto alene med veiledningen.

Et symbol på håp

Sithembile Chimaliro og Leonard Chafewa var de to første kandidatene som startet utdanningsløpet i 2017. Nå hospiterer de i seks måneder ved OUS og jobber side om side med de norske nevrokirurgene. Når de fullfører utdanningen sin neste år – kommer de til å være de to første nevrokirurgene som er utdannet lokalt i Malawi.

– Jeg ville bli lege fordi jeg visste at jeg ville hjelpe folk – det var viktig for meg. Jeg valgte nevrokirurgi fordi jeg ville gjøre noe utfordrende og engasjerende, og som jeg vet jeg vil være motivert for å jobbe med i lang tid, forteller Chimaliro.

Å være den som går foran og rydder vei for dem som kommer etter, er både en spennende og skummel følelse, forteller hun.

– Det legger mye press på deg, og du må gjøre det bra fordi alle ser på deg. Samtidig tenker jeg at det er et symbol på håp for Malawi fordi mange pasienter trenger oss. Dette er pasienter som tidligere ikke ville ha fått den behandlingen de trenger. Vi vil nå være i stand til å gi behandling til våre egne pasienter. Flere kan få hjelp, og færre mennesker kommer til å dø.

Chafewa trekker frem at nevrokirurgi er et komplekst felt, og han understreker at man kan jobbe med et bredt spekter av sykdommer.

– Det er givende til tross for stresset som følger med. Prosjektet ga oss muligheten til å gjennomføre praksis lokalt, nært familien – og i et miljø vi allerede er kjent i, fastslår han.

– I lang tid har det vært bare oss to, noe som har vært stressende, men man klarer det dersom man vil det nok, hvis man er engasjert, og hvis man er klar for å ofre litt for å lykkes, tilføyer han.

Chimaliro forteller at det har krevd en del å gå utenfor komfortsonen i et annerledes miljø, med et fremmed språk og kultur.

– Noen ganger begrenser man seg når man tenker på hva man kan få til, men nå ser jeg at det er så mange muligheter og måter for å gjøre ting annerledes. Dette har hjulpet meg til å være mer åpen og sette nye mål for karrieren, noe som vil gagne hjemlandet og folket mitt. Det har vært en god opplevelse.

Tverrfaglig samarbeid

 –  Det som er unikt, er at vi ikke bare utdanner leger, men at vi ser på hele kjeden. Vi har sendt ut sykepleiere, nevrokirurger, anestesileger, operasjonssykepleiere, medisintekniske ingeniører og mye utstyr som skal til for å drive kirurgi, sier avdelingsleder Schjølberg.

Hun forteller at de har sendt ut sykepleiere kontinuerlig, og har hatt leger i stafetter ute.

– Under pandemien gikk vi med en gang over til nettbasert undervisning hver eneste uke – gjennom både jul, påske og sommer.

– Det har vært et tverrfaglig samarbeid mellom både sykepleiere og nevrokirurger fra Malawi og Norge. De holder faglige innlegg for hverandre og implementerer den nye kunnskapen i avdelingen, tilføyer Hedda Wegger, som er rådgiver for sykepleiefaget ved Avdeling for global helse.

Schjølberg og Wegger beskriver et stort og ressurskrevende apparat som har stått på for å få de to nevrokirurgene utdannet.

– Medisinteknologisk avdeling bidrar enormt, og vi har sendt ut fire store containere med utstyr som OUS har utrangert, men som er kvalitetssikret, behovsprøvd og testet – slik at det er mulig å få tak i deler til utstyr dersom noe ikke er i orden, sier Schjølberg.

Hun påpeker viktigheten av at de har en egen avdeling ved OUS. – Det er utrolig mye administrasjon som skal til for å gjennomføre slike prosjekter: Vi skal drifte det et helt sykehus gjør.

Ifølge avdelingslederen har de involvert seksti sykepleiere og leger i Norge, og ikke en eneste har hoppet av.

– Vi ser at dette er bærekraftig. Vi etablerer utdanningsinstitusjoner i hjemlandet, gir dem kompetanse på stedet og hjelper med implementeringen. Denne dreiningen i bistand synes jeg det er fantastisk å være med på.

«Se, lukte, kjenne og føle»

– Rent faglig eksponeres du for en verden av diagnoser som du har lest om i gamle skolebøker, sier Wegger, som selv har vært i Malawi og jobbet.

– Der er det veldig mye du ikke ser i Norge. De kommer ofte sent til sykehuset, noe som gjør at svulstene er større. Patologien er helt annerledes, så det er selvfølgelig en bratt læringskurve. At pasientene ofte er mye sykere, gjør at vi oftere står i mer akutte situasjoner – samtidig som de har mindre utstyr.

– Vi får tilbakemeldinger om at det kliniske blikket blir veldig skjerpet, man trekker seg litt tilbake fra den teknologiske verdenen som generelt preger alle som jobber innenfor helse i Norge. Man må tilbake til «se, lukte, kjenne og føle» – bruke sansene sine mye mer, sier Wegger, som legger til:

– Man må være litt Reodor Felgen innimellom: Bruke gaffateip og være veldig oppfinnsom for å få det til å gå rundt. Man stiller innimellom noen kritiske spørsmål til hvordan vi driver praksis i Norge – med sløseriet og alt vi i sykehusene kaster i løpet av en vanlig hverdag.

Kulturforskjeller

– Når helsepersonell fra Malawi kommer hit, får de status som studenter, ikke som lege eller sykepleier. I Norge forventer vi at studenter skal være foroverlent, være interessert – stille spørsmål og grave. Ofte er det slik at de som kommer til oss, går og setter seg på vaktrommet og venter på å bli hentet.

Schjølberg og Wegger forteller at dette har vært en frustrasjon, men som de har klart å rydde opp i.

– Vi fikk beskjed fra avdelingen om at «den sykepleieren finnes ikke interessert, det er helt håpløst for oss å drive noe opplæring.» Vi tok sykepleieren inn og pratet med vedkommende, og fikk høre at «det er ingen som kommer og henter meg, jeg sitter hele tiden på vaktrommet og ingen tar meg med på noe». Det er store kulturforskjeller.

Wegger forklarer at i Malawi viser du respekt og høflighet ved å være stille – vente på din tur og at noen forteller deg hva du skal gjøre.

– Så det er deres måte å vise norsk helsepersonell respekt. Men her i Norge oppleves dette som om de ikke er interessert i læring, legger Schjølberg til.

Foto: Vidar Sandnes

Krever mange andre disipliner

– Prosjektet er en kombinasjon av å være til hjelp i utdanningen av kandidatene, samtidig som vi har vært der nede ved flere anledninger og hjulpet til med operasjoner som de selv føler at de vil ha hjelp med, sier Pål Rønning, nevrokirurg ved OUS og medisinsk ansvarlig i prosjektet.

Rønning forteller at da de reiste til Malawi i 2016, utførte de knapt 200 inngrep – nå er de oppe i nesten 600.

– Det har skjedd mye, men 600 nevrokirurgiske inngrep er veldig lavt, sammenlignet med et normalt forbruk, sier han og peker på innbyggertallet.

Rønning forklarer at nevrokirurgi er en side av saken. Et annet problem er at det kreves mange andre disipliner, blant annet endokrinologi, som de nesten ikke har tilgang til, og som ofte er tett opp til deler av nevrokirurgien.

– Det er veldig mange andre tjenester som også bør være på plass før man kan ha et fullverdig nevrokirurgisk senter. Det er voldsomme investeringer og ressurser som egentlig må inn – og være på plass – før man kan gjøre det.

Sett ut ifra et behandlerperspektiv lærer man mye av ikke å ha alle mulige hjelpemidler tilgjengelig i operasjonsstua, legger Rønning til.

– Man må i større grad improvisere og få til løsninger med de begrensede midlene man har til rådighet. Mange ting som er engangsutstyr, blir brukt som flergangsutstyr i Malawi. Det er også veldig begrenset kapasitet på intensivsenger – plutselig får du ikke lov til å starte en operasjon fordi de ikke har plasser til pasienten etterpå. Dette skjer jo her også, men der nede skjer det i et mye større omfang.