– Det hjelper ikke å ha et bredt behandlingstilbud hvis vi ikke vet hva som virker for hvem

For å manøvrere i de ulike metodene innen rus- og avhengighetsbehandling har man nasjonale faglige retningslinjer.

– Totalt har Helsedirektoratet gitt ut 78 ulike retningslinjer. Fem av de er for rusavhengighetslidelser spesifikt. Det er over 600 anbefalinger i retningslinjene, sa Espen Arnevik, Leder for Seksjon for klinisk rus- og avhengighetsforskning (RusForsk), under årets Hjernehelsekonferanse. 

Arnevik pekte på at det generelt er lav gradering – mangelfull forskning og sprikende evidens, på de fleste av metodene man i dag bruker i rus- og avhengighetsbehandling. 

– Man trenger ulike typer hjelp i de ulike stadiene. Det er ikke sikkert at det favnes så godt av disse modellene, som er mer basert på tanken om hva avhengighet er generelt, enn hva akkurat du som person trenger i den fasen du er nå - med den type avhengighet du har. Det blir å male med bred kost, vi må spisse det mye mer. 

Ikke beskrevet i retningslinjene

Arnevik viser til undersøkelser fra Nasjonal kompetantjeneste knyttet til hvilke terapeutiske tilnærminger som brukes i spesialisthelsetjenesten i dag.

– Vi ser at de brukes og tilbys litt ulikt. Noen steder i landet er det ulike typer metoder som ikke blir tilbydt mens andre steder brukes mange metoder. 

I undersøkelsen spurte de også om det ble brukt andre metoder enn de som er i retningslinjene. 

– Da kom det opp en hel rekke andre metoder også og det er alt fra sølvsmie til hesteassistert terapi, til kognitiv miljøterapi og reseptiv lydterapi. Det er ulike typer metoder som ikke er beskrevet i retningslinjene. 

Fem kjernekomponenter

Hvordan du ser på avhengighet styrer hva slags behandling du får, sier Arnevik. 

– Hva er det som da bestemmer hvilken metode pasienter blir tilbydt når de kommer til oss, og når man skal satse på et nytt behandlingstilbud? Hvordan skal man utforme det tilbudet? 

Han trekker fram det moralske synet på rusavhengighet, og at dersom man tenker at det er galt å ruse seg, så vil det føre til at man har en behandling som enten går ut på at personen må omvendes eller at man prøver å straffe. 

– Dersom man tenker at man røyker hasj fordi man er deprimert, er det en mer psykologisk modell, vedkommende gjør det fordi han er deprimert eller ikke får sove, og da går ikke behandlingen ut på straff, heller ikke behandling av hasjrøykingen, men behandling av den underliggende lidelsen. 

– I spesialisthelsetjenesten i dag så har vi substitusjonsbehandling, det hviler på en måte å tenke rundt avhengighet på som en biologisk avhengighet. Måten å behandle det på er å gi en annen type medisin, som er mindre skadelig.

Ser man på det som en subgruppekultur, at du er i et miljø hvor du bruker heroin, så må du kanskje vekk fra miljøet, forklarer han. 

– Behandlingen vil da være å fjerne deg fra det miljøet, ut på landet og opp på fjellet. 

Hvordan man finner ut hvilken person som vil ha mest nytte av hvilken behandling, mangler det kunnskap om. 

– Det er helt sikkert at det er noen som kan ha nytte av å bli tatt ut av et miljø, hvis det er det sosiale nettverket som er det grunnleggende problemet. Da må vi jobbe med det sosiale nettverket, for det er en av de fem kjernekomponentene. 

Kjernekomponentene er ifølge Arnevik motivasjon, urgency/craving, kognitiv funksjon, sosial støtte og kompulsivitet. 

– For eksempel dette med kompulsivitet, hvis det er det som er kjerneproblematikken, så trenger vi ikke jobbe så mye med de andre, i alle fall ikke i starten – så kan det dukke opp andre ting etter hvert, men vi kan starte der.

Ansvar for helheten

Han sier at det er forskningen som må vise vei. –  Vi må finne ut mer av hva de grunnleggende komponentene egentlig er i avhengighet og hvordan vi kan spisse behandlingen inn mot de.

De fem kjernekomponentene begynner man å få mer kunnskap om, presiser han. 

– Vi begynner å få kunnskap om dette med sosialt nettverk, her har vi ganske mye forskning. For eksempel IPS, individual, placement and support, som er en modell for å komme tidlig i jobb. Det er så mye som ligger i jobb knyttet til stolthet, kontakt med andre og sosialt nettverk. 

Arnevik sier at med kunnskapen som finnes i dag så kan man begynne å rette både utredningen i større grad mot disse kjernekomponentene, og lage behandlinger som er mer tilpasset denne kunnskapen. 

– Brukerorganisasjoner og politikere kan si at de vil ha et bredt behandlingstilbud, men det hjelper ikke å ha et bredt behandlingstilbud hvis vi ikke vet hva som virker for hvem. 

Arnevik peker på sammenheng mellom rusavhengighet og andre diagnoser – mellom tretti og sytti prosent har andre typer diagnoser. 

– Adhd, psykoselidelser, ulike typer spiseforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser og traumelidelser – det er en overlapp. Noen av disse kjernekomponentene tenker man kan være grunnlaget for flere av disse ulike lidelsene.

Han sier at noe av det som er utfordrende i dag, er at behandlingen blir oppstykket.

– Man kommer til behandling fordi man drikker og man er deprimert, så blir man behandlet for drikkingen og så skal depresjonen tas et annet sted? 

– Hvordan skal man behandle disse tingene som henger sammen og hvem tar et ansvar for helheten når man blir så spesialisert på hver sin del? spør han. 

Man må vite mer om mekanismene i de ulike lidelsene og i behandlingen – hva er det som gjør at én blir bedre, og hvorfor ble akkurat den personen bedre, men ikke personen ved siden av, som får samme behandling, avslutter han.