Skal vi holdes ansvarlige for våre helserelaterte valg?

Tenk deg følgende scenario: du hygger deg ofte med ferdigmat, kaker, brus, alkohol, og chips. Kanskje røyker du. Og du trener på ingen måte regelmessig.

Så blir du syk. Tilstanden kunne trolig ha vært unngått med sunt kosthold og mer fysisk aktivitet. Fra et etisk ståsted er det da relevant å spørre: Skal behandlingen du trenger ha lavere prioritet enn behandling av pasienter som ikke har utsatt seg for samme helserisiko?

Historisk bakgrunn

Konklusjonen til det første nedsatte prioriteringsutvalget (1987), Lønning-I utvalget, var klar. Selvpåførte helsebehov skal ikke fungere som et prioriteringskriterium for omsorg.

Lønning-II utvalget holdt fast på denne konklusjonen. Unntaket er enkeltstående tilfeller der for eksempel effekten av levertransplantasjon uteblir dersom pasienten forsetter med overdrevent alkoholinntak.

Debatten har siden vært parkert på sidelinjen. Nå bør den tas på nytt.

Jeg vil trekke frem fire forhold som tilsier at ansvar for livsstilsvalg kan bli en enkel—og dermed fristende—løsning på krevende prioriteringsutfordringer.

Pandemi og ressursmangel

Under Covid 19-pandemien fikk også helsesystemer i rike land kjenne på akutt ressursmangel. Det var ikke nok ventilatorer til å dekke behovet. I den internasjonale etikk-litteraturen oppstod det snart en diskusjon om det ikke var rimelig at de som hadde valgt å la seg vaksinere skulle ha forrang fremfor de som har latt være.

Demografi og helsepersonell

Helsepersonellkommisjonens rapport understreket behovet for preventive helsetiltak for å forhindre overbelastning av en presset helsetjeneste med personellutfordringer. Med færre ansatte og en økende aldrende befolkning, må vi fortsatt forvente ventetider for behandling. Vi bør ikke ta for gitt at alle som gjør en livsstilinnsats for å unngå å bli syke, vil akseptere at deres behov for behandling blir utsatt på grunn av behovene til pasienter som ikke har forsøkt å forhindre unngåelige tilstander.

Kunstig intelligens og risiko

Kunstig intelligens finner mønstre i enorme datamengder og brukes til å identifisere den mest effektive behandlingen på individnivå. Store datamengder kan trolig også brukes til å predikere sykdomsrisiko ut ifra livsstilvalg. Når denne kunnskapen er tilgjengelig og man har et samfunnsbehov for å forhindre unngåelig sykdom, vil presset for at hver enkelt aktivt oppsøker og bruker denne kunnskapen til å ta gode livsstilvalg øke.

Helseproduksjon og klimaendringer

Klimaendringer påvirker helsen til sårbare grupper på tvers av landegrenser. Velutviklede helsetjenester er selv en betydelig kilde til CO2-utslipp som forårsaker disse endringene. I et globalt rettferdighetsperspektiv bør vi i Norge redusere helsevesenets utslipp på et kollektivt nivå ved å fremme et grønnere helsevesen. Det kan diskuteres om vi ikke også har et individuelt, etisk ansvar for å få utslippene ned ved å unngå unødvendig belastning av helsesystemet gjennom livsstilsvalg. Hva da hvis noen ikke følger opp dette ansvaret?

Disse fire ulike forholdene trekker hver for seg mot å holde individer etiske ansvarlig for helserelaterte valg.

Sanksjoner

Pasienter kan holdes ansvarlige for sine valg gjennom ulike sanksjoner.

Ekstremversjonen vil være å bli nektet helsehjelp, men det er også en sanksjon om man mottar hjelp, men må vente lengre enn andre. I et offentlig helsesystem kan man blir avkrevd større egenandel og private systemer kan skru opp forsikringspremien.

Man kan også betale for risikoen man tar med usunne vaner før man trenger helsehjelp gjennom skattlegging av varer som sigaretter og alkohol. Dette siste praktiseres i Norge, men mer som et økonomisk insentiv for å forhindre overdrevent konsum.

Etiske argumenter

I litteraturen finnes den sterke argumenter mot en politikk som vektlegger ansvar når helsehjelpsbehovet har inntruffet.

Disse handler blant annet om utfordringer ved å spore kausale sammenhenger mellom valg og hjelpebehov, tap av tillit til helsepersonell dersom de forsøker å spore opp uansvarlig livsførsel, og kollisjon med eksisterende profesjonsidealer.

Knock-out argumentet er at sosioøkonomiske ulikheter gir ulike betingelser for å ivareta livsstilansvaret. En helsetjeneste med en politikk som skiller mellom mer eller mindre fortjent tilgang til helsetjenester uten at det kan korrigeres for disse forskjellene, vil selv bidra til urettferdig helseulikhet i befolkingen.

Med press fra ulike kanter, kan egenansvar for helse få en urimelig og utilsiktet rolle i fremtidens helsesystem. Derfor er det nå viktig å utrede pasientens og myndighetenes ansvar i lys av dagens helsetjenesteutfordringer.