Formidling av forskning: Hvor vanskelig kan det være?

I Folkehelseinstituttet formidler vi stadig egen forskning, og oppsummeringer av andres forskning. Noen ganger fører den nye kunnskapen til spennende diskusjoner og til opplysning. Noen ganger får vi kritikk og kjeft, og det kan bli regelrett åpen krangel om både metode, resultat og formidling.

Enkelte utfordringer deler vi med alle kunnskapsprodusenter, som universitets- og høgskolesektoren. Samtidig har vi en spesiell rolle som kunnskapsetaten til helseforvaltningen. Jeg trekker frem tre typiske situasjoner som kan gjøre formidling av forskning vanskelig i FHI, og jeg vil tro mye her er gjenkjennelig for flere.

Vanskelig 1: Enkeltstudier versus mer etablert forskningsfront

I Norge har vi en krukke med kunnskapsgull som heter Mor- far- og barnundersøkelsen (MoBa). MoBa er en av verdens største helseundersøkelser. 114 500 barn, 95 000 mødre og 75 000 fedre deltar. MoBa startet i 1999 og følger deltakerne over et livslangt perspektiv og over generasjoner. Både biologiske prøver og svar på spørreskjemaer er samlet inn.

Mange forsker på data fra denne gullkrukken, ofte koblet til andre databaser/registre. Temaene kan være store, og inkludere studier på sykdomsgrupper der mange har svart og levert data. Temaene kan også være snevre, med små tall, avdekke bitteliten risiko for sykdom, og kanskje med funn som gjelder svært få.

Fra MoBa publiseres det mange enkeltstudier som prøver å finne svar på hvorfor noen får et helseproblem, f.eks. astma. Er det noen sammenheng med antall infeksjoner hos mor i svangerskapet? Hvor mye og hvilken type smertestillende hun har tatt? Hvilket yrke hun har? En enkeltstudie alene, altså en artikkel som beskriver en enkelt forskningsundersøkelse, kan anspore til ny kunnskap, og ny kunnskap om mulig helserisiko kan få stor offentlig oppmerksomhet.

På den ene side skal vi dele all ny kunnskap, i åpenhetens, kunnskapsutviklingens og demokratiets navn. Slik bidrar vi til å øke helsekompetansen til befolkningen. Samtidig kan en tekst på nettsiden med et smalt forskningsfunn, ende som en stor mediesak om helserisiko og kanskje tillegges langt større tyngde enn det er grunnlag for.

Vanskelig 2: Det er faglig uenighet i forskningsmiljøer rundt det samme temaet

Folk har de siste årene hatt orkesterplass til en rekke faglige disputter i avisspaltene, både internt i instituttet, og mellom forskere på instituttet og andre utenfor instituttet. I min tid ved FHI har det blant annet handlet om laks, tobakk og pandemitiltak.

I FHI oppfordrer vi våre medarbeidere til å dele sin kunnskap i offentligheten, og til å bruke den ytringsfriheten de er tildelt i Norges lover. Det skulle strengt tatt bare mangle. Det skal ikke være ledelsen ved instituttet som setter seg over forskerne og beslutter hva de kan og ikke kan formidle.

Formidling av forskningsresultater vil og må alltid være et ansvar som ligger hos den enkelte forsker eller forskergruppe. Det hviler samtidig et ekstra ansvar for å tilgjengeliggjøre kunnskap når forskeren er ansatt hos en etat som er kunnskapsleverandør til beslutningstakere og til storsamfunnet.

Det er svært mange saker FHI ikke har en mening om, som institutt. Men vi har et stort rom for produksjon av kunnskap som deles med de som er interesserte, og de som skal ta beslutninger. En naturlig konsekvens av dette er at den enkelte forsker eller forskergruppe ikke kan ta for gitt at ledelsen ved instituttet stiller seg faglig bak det enkelte forskningsresultat eller utspill. Man kan få kommunikasjonsråd hvis man ber om det, men man går alene i Dagsnytt atten.

Dette gjelder med unntak av smittevernfeltet og enkelte områder innen miljømedisin og Giftinformasjonen, der det nettopp er FHI sin oppgave å gi råd. Da er det tvert imot viktig at det fremgår tydelig at dette er et råd vi mener bør føre til en handling, og at dette er et råd fra en offentlig etat. Også i disse situasjonene kan det være uenighet, og for ordens skyld, ettersom jeg stadig bruker FHI som eksempel: Ved noen tilfeller, gir instituttet også råd eller høringsuttalelser der deler av fagmiljøet og ledelsen har ulike meninger. I slike tilfeller er det riktigst å redegjøre for uenigheten, selv om slik åpenhet kan forårsake forvirring og en metadiskusjon i media der uenigheten av og til vekker større interesse enn selve substansen i saken.

Vanskelig 3. Forenklet formidling blir for enkel

Ansvaret for å dele kunnskap er ikke oppfylt ved å publisere i vitenskapelige tidsskrifter. Vi har et ansvar for å gjøre kunnskapen tilgjengelig for et bredere lag av både beslutningstakere, folk og media. Det betyr at studier og deres resultater må være tilgjengelig både i kanal, fremstilling og språk.

Dette innebærer at mye innhold kuttes. Vi gjør altså et utvalg fra forskningsartikkelen, og vi forsøker å endre fagterminologi til klarere språk.

I FHI har vi, i tillegg til våre etiske retningslinjer, noen sjekkpunkter vi i kommunikasjonsavdelingen skal gjennom sammen med forskerne, når vi lager en popularisert sak om et forskningsfunn på instituttets nettsider, deriblant:

- Er funnet relevant for andre utenom fagmiljøet?

- Kan funnet påvirke hvordan vi innretter samfunnet/behandler pasienter, eller være viktig for relevante beslutningstakere å vite om?

- Er funnene signifikante og relevante, belyser de for eksempel en reell risiko, tåler de motstand og motargumenter, er svakheter godt nok belyst osv.?

I tillegg skal vi gjennom disse huskereglene:

- Teksten skal ha en kort beskrivelse av hva man har undersøkt 

- Teksten inneholder de viktigste funnene presentert i klarspråk 

- Teksten gir en forklaring på hvorfor det er viktig å vite – hva kan vi bruke resultatene til? 

- Og ikke minst: Informasjon om studien:

• Hvem står bak studien? 
• Hvor mange er med i studien?
• Hva slags type datainnsamling? For eksempel selvrapportering eller registerstudie?
• Hvilke (eventuelle) begrensninger har resultatene? For eksempel små tall, metodesvakheter eller annet?
• Hvordan står studien i forhold til tidligere funn? Fraviker den fra, eller bekrefter den tidligere studier?
• Lenke til originalpublikasjon

Det er lett å misforstå omfanget og betydningen av tallene hvis vi bare har med relative tall når vi for eksempel kommuniserer risiko. Vi bør derfor også inkludere absolutte tall i nyhetssaken. Hvis noe inntreffer sjelden, på tross av økning i risiko, bør det også opplyses om i teksten.

Jeg mener dette er gode mål å strekke seg etter, og skulle gjerne vært trygg på at vi alltid etterlever dette i FHI. Vi er ikke helt i mål, men vi vet hvor målet står og vi nærmer oss stadig.