Begrepet obstetrisk vold underkommuniseres mer enn det misbrukes

Jeg beklager at innholdet i min kronikk ble uklart for forfatterne av tilsvaret.

Definisjonen på Obstetrisk vold som finnes i Bulletin of the World Health Organization, Bull World Health Organ 2014, falt ut ved en feil fra min side. Dokumentet er allment tilgjengelig. Jeg er enig i at artikkelen som ble delt ikke var helt relevant for norske forhold – jeg byttet om lenker og ber om unnskyldning for den forvirringen det skapte

Hensikten med min kronikk var å vise hvordan de reviderte retningslinjene i fødselsomsorgen bidrar til å opprettholde en fragmentert og lite kvinnefokusert organisering av tilbudet. Jeg brukte den nye, tilfeldige aldersgrensen for når en kvinne i fødsel anses som risikofødende, som eksempel på hvordan meningsløse "regler" svekker tilliten - både til de jordmødrene og legene som desperat prøver å finne gode grunner for å forklare anbefalingen, og til de som står ansvarlig for å skrive og publisere retningslinjene. Jordmødres faglige autonomi kastes på båten, det samme skjer med kvinners rett til informert valg. Der fødselshjelpen er fragmentert og travel, og der jordmødre og leger opplever et distansert forhold til fødekvinnene, der forekommer det oftere manglende omsorg og respektløs behandling. Dette defineres av WHO som obstetrisk vold.

Underkommuniseres

Jeg mener at begrepet obstetrisk vold og konsekvensene av den, underkommuniseres mer enn misbrukes. De som har opplevd å bli dårlig behandlet og som sliter med ulike grader av plager i etterkant, har vanskelig for å få anerkjennelse for sine opplevelser. Både opplevelsene i seg selv og den manglende anerkjennelsen i ettertid, kan med stor sannsynlighet føre til dårligere psykisk helse. Kvinner som deler sine historier, forteller også om årevis med terapi, diagnoser som PTSD, alvorlig depresjoner og angst i etterkant av fødslene.

Det er nylig publisert en artikkel som slår fast at kvinner med svangerskaps- og/eller fødsels- og barseldepresjon er mer utsatt for alvorlig sykdom og død de neste 18 årene av sitt liv.

I Irland og Storbritannia er den største dødsårsaken hos nybakte mammaer selvmord. Altså ikke blødning eller infeksjon, men selvmord. 

Det sitter utrolig langt inne for kvinner å definere sin opplevelse som obstetrisk vold. En grunn kan tenkes å være fordi noen forskere avviser at obstetrisk vold finnes i Norge. På den annen side har vi forskere og professorer som allerede har anerkjent begrepet. Jordmødrene E Blix, B Mortensen, L Henriksen og T S Eri sier i Dagens Medisin i august 2023 at vi må tørre å diskutere obstetrisk vold i Norge. 

Traumer etter fødsler

I Tidsskrift for den Norske Legeforening fra oktober 2023 ser lege Andrea Solnes Miltenburg m.fl. på fødselsomsorgen i Norge og konkluderer med at «I tillegg til fravær av komplikasjoner, vektlegger kvinner og menn i Norge verdier som medbestemmelse, informasjon og kontinuitet i oppfølgingen. Vi må derfor spørre oss om det også i Norge er på tide å fokusere på de sidene av svangerskaps- og fødselsomsorgen som ikke så lett lar seg måle. Hvis fødeavdelinger forventes å ivareta mer enn overlevelse, bør det også følge med tilstrekkelige ressurser. Et økende antall kvinner og deres partnere som rapporterer om traumer etter fødsler, er ikke noe å være stolt av, i verdens tryggeste land å føde i.» 

Jeg kommer ikke til å slutte å referere til kvinners beskrivelse av hva de har opplevd i forbindelse med sin fødsel. Jeg vil ikke slutte å støtte kvinner og anerkjenne deres opplevelser. Og jeg vil på ingen måte underkjenne deres beskrivelse som inneholder ordet "vold" ved å kalle det noe annet

Etter min mening har vi alt å vinne på å anerkjenne kvinners ordbruk når de forteller om sine opplevelser. Anerkjennelse fører til tillit, noe vi sårt trenger for å rette opp det som ikke stemmer innenfor fødselsomsorgen.

Mer forskning – ja takk!

Det er derfor urovekkende at jordmødre og leger fra forskning og undervisning hevder at det ikke finnes obstetrisk vold ved norske fødeavdelinger. Og det er sterkt beklagelig at forfatterne av dette tilsvaret viser seg så selektive i hva de velger å lese av studier og forskning, at de ikke ser hva kvinner opplever av obstetrisk vold i deres egen bakgård.

Takk til Barselopprøret som deler forskning med oss som viser noe annet. 

Det er helt riktig at vi ikke har tall og statistikk på dette området. Hva om forfatterne av debattinnlegget kan være med og bidra med forskning for å få dette på dagsorden i Norge?

Det vi ikke vet kan vi ofte ikke lastes for. Når vi nå vet, så er det vår faglige og moralske plikt å gjøre hva vi kan for å organisere svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen på en annen måte; med mål om å bedre omsorgen, øke tilliten og heve jordmorfaget. Når mennesker i tillegg opplever å bli ivaretatt og føler seg trygge, ja, da tilbyr vi pasientsikkerhet på høyeste nivå.

Vi kan ikke fortsette å «gjøre vårt beste» innenfor et system som svikter kvinnene. Vi må endre systemet.

Interessekonflikter: Cathrine Trulsvik er jordmor og jobber privat med svangerskapsoppfølging og fødselsforberedende kurs. Hun er grunnlegger og daglig leder av Birthrights Norge. Trulsvik fikk begrenset autorisasjon som jordmor i 2016, som innebærer at hun ikke kan bistå kvinner som planlegger hjemmefødsler.