Misvisende om norsk fødselshjelp

Professor Ellen Blix har engasjert seg i debatten om uassisterte hjemmefødsler og viser igjen til egen forskning om fosterovervåking (1). Hun trekker konklusjoner som gir inntrykk av at unødvendige intervensjoner er et problem på norske fødeavdelinger. Dette er misvisende. Norge har blant verdens beste resultater for mor og barn i fødsel og en av de laveste forekomstene av intervensjoner i den industrialiserte verden (2) helt i tråd med WHOs (3) og EAPMs (4) anbefalinger. Dette støtter dagens kliniske praksis.

Studien Blix refererer til, «Overuse of intrapartum CTG in low-risk women in Norway», undersøker i hvilken grad nasjonale retningslinjer for fosterovervåking følges, basert på data fra Medisinsk Fødselsregister (MFR). Forskerne selv innrømmer at MFR-tallene ikke er validerte, altså kvalitetssikret for feil. En kvinne som startet med intermitterende lytting (IA), men senere fikk kontinuerlig fosterovervåking (CTG) i henhold til retningslinjene, kan likevel bli registrert som «kun CTG». Dermed vil studien bare kunne gi et omtrentlig bilde, som det er vitenskapelig problematisk å trekke sterke konklusjoner fra.

Fødsler endrer status underveis

Studien omfatter 39 453 lavrisikofødsler og 47 059 risikofødsler med registrert overvåkingsmetode. Retningslinjene tilsier at lavrisikofødsler overvåkes med IA, mens risikofødsler skal ha CTG. Risiko kan endre seg under fødselen. Blix’ egen forskning viser at 53 prosent av lavrisikofødsler endrer status til risikofødsel i løpet av fødselen (5). I tillegg finnes andre årsaker til bytte fra IA til CTG, for eksempel tekniske utfordringer under aktiv trykking, eller at jordmor oppdager unormalt fosterlyd. Retningslinjene Blix selv har vært med på å utforme (6), sier at CTG skal brukes dersom IA ikke gir tilstrekkelig overvåking og bør vurderes ved trykketid over 30 minutter, noe som vil gjelde et flertall av førstegangfødende (7).

Studien viser at 28.669 av 39.453 (73 prosent) lavrisikofødsler fikk CTG i løpet av fødselen. Gitt de ovennevnte faktorene, er ikke dette overraskende. MFR-data gir ingen sikker informasjon om retningslinjene er fulgt eller ikke, fordi de ikke viser hvorfor CTG ble brukt. Likevel gjentar Blix sin påstand om «overforbruk».

Det er også oppsiktsvekkende at studien viser at kun 31.269 av 47.059 (66 prosent) risikofødsler fikk CTG under hele fødselen, selv om tallet burde vært 100 prosent. Dette tilsynelatende underforbruket nevnes kun i en bisetning som å være «i tråd med retningslinjene». Studien tar mål av seg å undersøke etterlevelsen av retningslinjene for alle fødsler, men dette tilsynelatende underforbruket av CTG nevnes verken i tittelen eller konklusjonen.

Umulig å konkludere med overforbruk

Det er derfor umulig å konkludere med «overforbruk» basert på disse dataene. Man kan kun antyde behov for videre studier, siden tallene indikerer at retningslinjer ikke alltid følges – verken for lavrisiko- eller risikofødsler. Om dette stemmer i praksis, kan man derimot ikke si noe sikkert om.

Blix baserer seg videre på eldre studier med tvilsom relevans for dagens praksis som har vist at CTG kan føre til flere intervensjoner. Det hun ikke nevner, er at etter innføringen av moderne fosterovervåking og CTG-tolkning i 2008, har Norge hatt en 87 prosent reduksjon (8) i intrapartum dødsfall – fostre som starter fødselen levende, men dør underveis. Sammenfall i tid betyr ikke automatisk sammenheng, men ingen andre endringer i klinisk praksis i denne tidsperioden kan forklare denne utviklingen. Samtidig har andelen operative inngrep, som tang, vakuum og keisersnitt, holdt seg stabile eller sunket svakt. Det finnes derfor ingen grunnlag for å hevde at et «overforbruk» av CTG fører til unødvendige intervensjoner i Norge.

Det er et reelt problem at tilliten til norsk fødselshjelp er dalende, til tross for publiserte resultater i verdensklasse. Det er uheldig at Norges første professor i jordmorfag kommer med påstander som mangler tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon, som kan bidra til å svekke denne tilliten ytterligere.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:

1. Aanstad, K.J. et al. Overuse of intrapartum CTG in low-risk women in Norway

2. OECD.org

3. WHO. Statement on caesarean section rates. Geneva: World Health

Organization, 2015. https://www.who.int/publications/i/item/WHO-RHR-15.02 / (accessed 020325)

4. Ayres-de-Campos, D. et al. EUROPEAN ASSOCIATION OF PERINATAL MEDICINE (EAPM) EUROPEAN MIDWIVES ASSOCIATION (EMA). Eur. J. Obstet. Gynecol. Reprod. Biol. 294, 76–78 (2024).

5. Rosset, I.K. et al. Recommendations for intrapartum fetal monitoring are not followed in low-risk women: A study from two Norwegian birth units. Sex Reprod Healthc, 26 (2020), Article 100552

6. Fosterovervåking under fødsel, avnavling og syrebaseprøver fra navlesnor. Veileder i fødselshjelp. Norsk Gynekologisk Forening (2023)

7. Sandström, A. et al. Durations of second stage of labor and pushing, and adverse neonatal outcomes: a population-based cohort study. J. Perinatol. Dec 8;37(3):236-242 (2016)

8. Murzakanova, G. et al. Trends in Term Intrapartum Stillbirth in Norway. JAMA Network Open. 2023