Finnes det modige politikere?

Utskrivingsklar betyr at en annen trenger plassen mer

VÅRE POLITIKERE liker å si at vi har verdens beste helsevesen. Jeg våger påstanden om at det heller er slik at norsk helsevesen nå står på randen av stupet. Det er ikke for sent å snu situasjonen, men det krever vilje til å se og diskutere virkeligheten – og mot til å ta nødvendige grep – sammen med dem som jobber med pasientene.

La meg fortelle om «Olga på 89 år» – anonymisert for anledningen, men en av flere pasienthistorier vi hører om ukentlig.

OVERBELEGG – OG TIDSPRESS. Olga har mange sykdommer, men har klart seg hjemme med hjemmesykepleie og fastlege i lengre tid. En dag blir hun så syk at hun må legges inn på sykehuset. Olga får god behandling mens hun er der, men blir erklært utskrivingsklar lenge før hun er ferdigbehandlet. Utskrivingsklar betyr at en annen trenger plassen mer.

Korridorene er fulle av pasienter og leger, og sykepleiere ringer febrilsk rundt på avdelingene for å høre om det er noen ledige senger der, men det er ingen å oppdrive.

Olga blir skrevet ut av sykehuset i full fart. Hun får ikke med seg epikrisen – legens brev om hva som har skjedd under sykehusoppholdet – og heller ikke en oppdatert medisinliste. Hjemmetjenesten har heller ikke fått disse skrivene når Olga kommer hjem, og hjemmesykepleien prøver å kontakte fastlegen. Fastlegen ser beskjeden etter noen dager, og melder tilbake at han heller ikke har fått papirene enda.

FREM OG TILBAKE. I mellomtiden steller hjemmesykepleien Olga så godt de kan. Olga var for syk til å komme hjem, så det går som det måtte gå – Olga blir innlagt på sykehuset igjen.

Systemet er laget slik at sykehuset får penger når noen blir innlagt, så nå får sykehuset penger for å ta imot Olga. Mens Olga er innlagt på sykehuset, koster hun sykehuset penger. Når hun er utskrivingsklar, må kommunen betale for Olgas sengeplass på sykehuset.

Olga blir veldig forvirret av å bli flyttet så mye frem og tilbake, og alle er enige om at Olga nå trenger det de kaller et høyere omsorgsnivå enn det hun kan få hjemme med besøk fra  hjemmetjenesten. Derfor blir hun sendt til et korttidsopphold på et helsehus. Hun har nemlig blitt utskrivingsklar igjen. Altså er det noen som trenger sengeplassen mer enn henne på sykehuset.

Før i tiden var man kanskje medisinsk ferdigbehandlet når man ble skrevet ut. Nå skrives mange ut mens de fortsatt er veldig syke.

Olga trenger fortsatt stor grad av medisinsk behandling og burde ha vært på sykehus.

«IKKE SYK NOK». I helsehusene gjør de ansatte så godt de kan, men nesten alle pasientene som er der, burde ha vært på sykehus. De har altfor få ansatte til å være i nærheten av å klare å gi pasientene det tilbudet de trenger. Ofte har personalet ikke nødvendig kompetanse heller.

Olga skrives etter hvert ut til hjemmet, og historien gjentar seg. En sløyfe eller tre senere er alle enige om at Olga trenger en fast sykehjemsplass. Olga selv også. Hun føler seg ikke trygg hjemme lenger – og har intet ønske om å dø alene hjemme.

Hjemmesykepleie, sykehuslege og fastlege skriver alle til bydelen om at Olga trenger plass i sykehjem, og pårørende hjelper Olga å fylle ut de skjemaene hun må fylle ut for å søke.

Bydelen avslår søknaden. Hun er etter deres standard ikke syk nok til å komme på sykehjem. De pårørende er dypt fortvilet og blir syke – og sykmeldte – av belastningen.

STATISTISK SMINKE. Ledelsen i bydelen har nemlig bestemt seg for å spare penger ved å pynte på statistikken. De endrer kriteriene for å få sykehjemsplass slik at de ikke lenger har venteliste på sykehjemsplasser. De ansatte pålegges å følge de nye kriteriene, selv om de vet at pasienten er for syk til å bo hjemme. Dette har mange allerede smertelig erfart.

Samtidig står norske politikere på tv og slår seg på brystet. Nå står det nemlig så bra til at det ikke er behov for sykehjemsplasser i Oslo – vi må legge dem ned.

Jeg har spurt – og fått svar. Beslutningstakerne – altså politikerne – er fullstendig klar over denne sminkingen av statistikken. De lyver oss rett opp i ansiktet.

Samtidig lurer de på hvorfor norske leger og sykepleiere flykter fra sykehusene.

VERDT Å VITE. Det gir oss stor moralsk skade å gå på tvers av egne verdier og faglighet hele tiden. Derfor slutter også folk i jobbene sine. Derfor ender mange opp i det private helsevesenet.

Fastlegekrisen har vært på alles lepper denne høsten. Det har vært snakket mye om å avlaste fastlegene, og det ender alltid opp med at noen sitter og nikker til at «det jo er dumt dette med at skoleelever trenger legeerklæring når de er forkjølet».

Det er faktisk ikke der skoen trykker.

VEKK MED FLASKEHALSENE! Her er noen forslag til tiltak som faktisk vil lette trykket:

• Flere sengeplasser på sykehusene slik at syke mennesker kan bli ferdigbehandlet – ikke «utskrivingsklare»,
• at bydelene faktisk setter syke gamle mennesker på venteliste til sykehjemsplasser når fagpersoner sier det er et behov for dette, og
• at stat og kommune bemanner opp sykehjem, sykehus og helsehus slik at de kan drifte medisinskfaglig ansvarlig.

Kort sagt: At syke mennesker og deres pårørende, politisk sett, blir møtt på en verdig måte.

Dessuten:

• Øk antallet stillinger for lege i spesialisering 1 (LIS1). LIS-ene er turnuslegene – de som er ferdig med studiet og begynner i sin første jobb. Det står en hel masse nyutdannede leger i kø for å få sin første legejobb, og dette er flaskehalsen.
• Sørg for bedre rammevilkår i fastlegeordningen.
• Alle nye reformer som politikerne vil ha satt ut i live, må følges av nødvendige friske midler.

NOEN SOM TØR? De mange helsereformene som har kommet de siste femten årene, har ikke blitt fulgt opp med de nødvendige ressurser, og nå truer de med å radbrekke det offentlige helsevesenet som vi alle var stolte av for bare noen tiår siden. Intensjonen var kanskje god – resultatet dessverre ikke.

Jeg ønsker meg politikere som tør å si at det de hittil har gjort, ikke har fungert etter intensjonen. Jeg savner politikere som hører på hva helsepersonell sier – og jeg etterlyser politikere som faktisk iverksetter nødvendige endringer.

Vi ønsker alle et godt offentlig helsevesen som gir syke mennesker verdig omsorg. Gi oss rammevilkår slik at vi kan få gjort den jobben skikkelig!

Ingen oppgitte interessekonflikter