Fastlegeordningen: LIS1-tjeneste burde være en rettighet, ikke en mulighet

SITUASJONEN ER overtydelig forklart fra allmennlegehold til ansvarlige myndigheter og offentlighet over flere år. Inntrykket er dessverre fortsatt at budskapet ikke er nådd helt frem.

Effektive tiltak må forutgås av betydelig økt finansiering i form av økt basistilskudd, på en måte som primært retter seg mot unge kolleger. Knekkpunktet med høyest per capita-tilskudd for de første pasientene på listen imøtekommer dette med mulighet for kortere lister. Uforståelig nok fjerner myndighetene denne ordningen og velger heller å stimulere til lange lister.

Hvordan sikre rekruttering?

• LIS1/turnuslege-kø: Opp til halvparten av ferdigutdannede leger må vente på LIS1-stilling. De som er så heldige å få LIS1-tjeneste arbeider langt ut over det de burde, så det er faktisk bare å opprette tilstrekkelig antall stillinger. Arbeidsoppgaver er det nok av. LIS1-tjeneste burde være en rettighet, ikke en mulighet.
• Leger utdannet i Sverige og Danmark med gjennomført sammenliknbar LIS1/turnustjeneste blir fortsatt ikke godkjent i Norge. Vi trenger disse kollegene også. Det må være mulig med et pennestrøk å likestille disse med norsk tjeneste.
• Gode vikarordninger, gjerne med 8.2-betingelser (kommunene dekker driftsutgifter), gir muligheter for å kunne forsøke seg i allmennmedisinen. De fleste eldre fastleger vil på denne måten avhjelpes i sin uoverkommelige arbeidsmengde, og orker da kanskje å jobbe til normal pensjonsalder. Vi trenger de erfarne også.
• På tide å ta arbeidsmiljøloven på alvor også i helsevesenet, og skape «normale» arbeidsvilkår for våre kolleger. Det må bli slutt på «tvungen frivillighet» til å gå i utvidede tjenesteplaner med overtid og vakansvakter.
• På sikt er det viktig å utdanne flere leger i Norge, men av respekt på hvor omfattende og krevende det er å skape et fullverdig universitetsmiljø bør man holde dette til de fire etablerte universitetene. Det er en misforståelse å tro at man kan smøre dette ut over hver haug og knaus i dette landet.

Da finnmarkslegen tastet nummeret til Villa Sana hadde varsellampene blinket en god stund

Fastlegesituasjonen rokker ved grunnmuren i helsevesenet. Vi vet i alle fall nok om hva som må gjøres, og har tro på at fastlegelivet igjen kan bli attraktivt for kolleger i alle familiesituasjoner med sine muligheter for stor autonomi.

BEKYMRING. Min bekymring er i økende grad hva som nå i neste runde skjer i sykehusverdenen, der arbeidsforholdene er minst like dårlige og slitasjen på legene kommer mer og mer til overflaten, jamfør #legermåleve og Villa Sanas rapportering om et økende antall utslitte leger.

Min generasjon leger har tradisjonelt støttet opp rundt et sterkt offentlig helsevesen med høy faglig standard som likestiller alle når behovene oppstår. Vi reagerer når en ledende politiker med lårstrekk på Ekebergsletta "sniker" i køen ved å kontakte privat helsevesen. Det er ikke sikkert fremtidige leger heller vil være like lojale til det offentlige helsevesen som det vi har vært. Derfor må politikerne snarest forstå alvoret, lytte til legene og igangsette effektive tiltak.

Innleggsforfatteren er spesialist i allmennmedisin og jobber som fastlege med egen praksis. Utover dette er det ingen oppgitte interessekonflikter. 

Oppretter 66 nye LIS1-stillinger