Helsetjenesten mister helheten av syne

HAN HAR SYMPTOMER fra hele kroppen: tung pust, hjertebank, svetting, smerter i rygg, bein, mage og hode, svimmelhet og vektnedgang. Han snakker så fort og hektisk at jeg har vansker med å henge med. Etter 20 minutter er kaos-følelsen komplett; hvor i all verden skal jeg starte? 

Jeg ble for en tid tilbake intervjuet av en sykehuskollega som skulle skrive en oppgave om utfordringer knyttet til samhandlingen mellom primær- og sekundærhelsetjenesten. Hva var den største utfordringen sett fra fastlegens ståsted? Jeg måtte tenke meg om - det var åpenbart flere muligheter - men hva er den største? 

Tankene gikk til den kaotiske konsultasjonen og det videre forløpet for min pasient som på mange måter representerer en stresstest på helsetjenesten. Med symptomer fra nær sagt over alt og alle organsystemer; hvor skulle jeg starte?

Jeg valgte det enkle og gjorde alt som kunne gjøres på og fra fastlegekontoret. Sykehistorie etter alle kunstens regler, undersøkelse fra topp til tå, hjerte- og pusteprøver, blodprøver og røntgen. Resultater begynte å komme tilbake; de fleste med normale funn, i hvert fall nok til å utelukke de mest alvorlige diagnoser. Men vi kom fortsatt ikke noe nærmere hva som feilet pasienten. Jeg trengte åpenbart hjelp fra spesialisthelsetjenesten!

ORGANER. Jeg er så heldig å forholde meg til et universitetssykehus med høy kompetanse og samtidig lokalsykehusfunksjon. Sykehuset er organisert som en medisinsk bydel hvor de ulike delene av kroppen har fått sin egen bygning; hjerte og lunger, mage og tarm, nervesystemet og bevegelsesapparatet ligger alle i egne bygninger. Psykiatrien ligger foreløpig på landet i rolige omgivelser.

Det skaper orden og det er lett for pasientene å finne frem til sitt «organ-hus». Bortsett fra når pasienten feiler flere ting. Avtaler på flere organ-hus kan være strevsomt å forholde seg til. Verst er det når pasientens tilstand ikke naturlig passer inn i det medisinske bybildet. Jeg ringte en gang for å legge inn en pasient som var blitt dehydrert og avmagret etter lengre tids spiseproblematikk. I møte med AMK ble jeg spurt om hvilken avdeling pasienten skulle til, noe som avstedkom en lengre diskusjon om hvilket «organ» som var mest truet. Vi landet til slutt på nyrene.

Vi må slutte å snakke om varme hender, og etterlyse skarpe hjerner i stedet

MEDISINSK SEBRA. For min komplekse pasient bestemte jeg meg for å starte med den sykdommen som teoretisk kunne forene flere symptomer. Diagnosen var sjelden, men du vet aldri i allmennpraksis. Selv om hovtramp vanligvis stammer fra en dølahest, dukker det nå og da opp en mer eksotisk medisinsk sebra. Dette måtte være en slik anledning. Henvisning ble skrevet og sendt. Jeg ventet spent; kanskje var dette mitt dr House-øyeblikk? Etter en tid kom epikrisen med følgende konklusjon: pasienten er utredet for endokrinologisk sykdom uten at dette kan påvises. Tilbake til fastlegen for videre oppfølging!

Vi prøvde noen nye henvisninger; til hjertelegen som konkluderte med «kardiologisk utredet uten tegn til hjertesykdom!». Til lungelegen: «ikke tegn til lungesykdom (men han bør slutte å røyke!)». Til mage-tarmlegen; normal gastro- og coloskopi.

BOOMERANG. Denne (allmenn)medisinske boomerang-samhandlingen ledet til at min pasient fikk mange utredninger i spesialisthelsetjenesten over flere måneder og at vi nå visste godt hva han ikke feilte. Men selv om han var veldig takknemlig, var han var like syk. Som fastlege begynte jeg å føle meg opprådd for diagnostiske muligheter, ettersom nesten alle bygningene i den medisinske bydelen nå hadde vært besøkt. Og ikke fikk jeg noen veivisning på hvor vi burde gå videre fra spesialistene jeg søkte råd hos.

Da min kollega spurte om hva jeg som fastlege synes er mest utfordrende i samhandlingen i helsetjenesten, svarte jeg: Spesialister som bare føler ansvar for «sitt» organ. Og at jeg ønsket meg tilbake til gamle dagers lokalsykehus hvor den erfarne generalist-spesialisten av en indremedisiner eller kirurg klarte å favne det hele. Hvor vi kunne spille på lag – ikke bare boomerang.

Det er grunn til å lytte til pasientene

MANGLENDE HELHET. Den medisinske utviklingen har brakt biomedisinen langt, men også ledet til en helsetjeneste som mister helheten av syne. Økt generalistkompetanse er nødvendig for å opprettholde en bærekraftig helsetjeneste som kan møte behovene i en aldrende og multi-morbid befolkning, uttaler Helsepersonellkommisjonen.

Tid ser ut til å bli fremtidens største knapphetsgode og vi vil i økende grad måtte prioritere, noe som vil kreve politisk styring, skriver legen Fanny Nilsson i artikkelen «Hür mycket sjukvård tåler Sverige?» 

Ved mitt sykehus skal psykiatrien nå flytte fra landet og inn i den medisinske byen. Det er et fremskritt. Så gjenstår det å se om det 400 år gamle kartesianske skille mellom kropp og sjel lar seg oppheve. Jeg er i tvil, så lenge fragmenteringen bokstavelig talt sitter i veggene på dagens helsebygg.

Ingen oppgitte interessekonflikter