KAN REDDES: Det offentlige steller ikke godt med fastlegeordningen. Men den siste tids varsler greier forhåpentligvis å berge den, skriver Dag Brekke.

Ta vare på normaltariffen

Kruttet er oppfunnet og forbedret mange ganger. Det er unødvendig å begynne forfra igjen.

Publisert
Dag Brekke

Det er det Østby og Mykletun gjør i DM 11.02.25. Hadde de lest historien ville de vite at akkordprinsippet har legene brukt i 150 år, den nåværende normaltariff har vært revidert mange ganger de siste 50 årene.

Det de skriver er ikke direkte galt, men overser at vurderinger av taksters vridningseffekter er diskutert og justert svært hyppig. Et vesentlig oppgjør med systemet ble gjort da fastlegeordningen ble utviklet. Forut for det var det prøveordninger med fastlønn, med ren stykkpris og med ulike kombinasjoner. Det var forsøk i by og land og kvinnelige og mannlige legers preferanser ble vurdert.

Preferansene var ulike, men utvilsomt ble produktiviteten påvirket – stykkpris drev opp tempoet, fastlønn ga kanskje mer omsorg til de pasientgruppene som trengte det. Kvinnelige og mannlige legers ulike arbeidsmåter kan de skrives mye om. Men bildet var ikke rendyrket. Tidstaksten markerte et viktig gjennombrudd. Innslagspunktet for denne ble mye diskutert – 15 minuttet, 20, 30 minutter og selvfølgelig ble det opphopning ved innslagspunktet. Østby og Mykletun fremstiller dette som en ny oppdagelse. Enhver akkordarbeider vet dette og fagforeningene har styrt dette fenomenet i over hundre år.

Fungerer etter formålet

Når de to forfatterne tar til orde for betaling pr minutt kan en jo lure på hvilken forbedring det måtte være og hvordan taksametret så skal starte og stoppe. Fra gammelt av er det praktisert at «en konsultasjon starter når pasient og lege kan se hverandre i øynene – og slutter når øyekontakten blir brudt.» Det greier legene å forholde seg til – kvinner som menn.

Da fastlegeordningen ble utviklet var betalingssystemet en sentral premiss. Det endte opp med en tilpasset normaltariff, et fastlønnsledd og et driftstilskudd som reflekterte listelengden, det vil si ansvar og omfang av hva legen tok på seg. Det fjernet noe av millimeterkalkulasjonene, som noen ville henge seg opp i, og ga plass for en romslighet som ga en akseptabel godtgjørelse for arbeid som ikke hadde egen takst eller ikke passet i timeregnskapet.

Det offentlige steller ikke godt med fastlegeordningen. Men den siste tids varsler greier forhåpentligvis å berge den. Og å ta inn i seg ønskelige justeringer som utviklingen har synliggjort. Normaltariffen fungerer formålstjenlig.

Men glem minutt taksameteret!

Powered by Labrador CMS